Handelsmynter er en helt spesiell type mynter. De er som oftest så godt helt preget i edelmetall, altså sølv og gull. I tillegg ble de stort sett bare brukt til nettopp handel. Men selvfølgelig er det ikke bare så enkelt.
Hva er en handelsmynt?
Handelsmynter er komplisert. Enkelte av dem ble preget i landets myntenhet, som den berømte Maria Theresa-daleren. Andre ble preget for å etterlikne andre lands mynter – og her var Danmark-Norge blant de skyldige. Og så var det de myntene som dominerte så mye at de ble brukt i andre land.
I tillegg finnes det mange mynter som var utstedt ikke av staten, men av statlig oppnevnte handelsselskap. Disse var som oftest «ostindiaselskap» eller noe slikt som preget egne mynter i områder de kontrollerte med kongelig forsikring og egne kanonbåter.
Vi holder oss til definisjonen av handelsmynt som en mynt med større sølvinnhold enn vanlig og bare beregnet til salg. Dermed kan vi hoppe elegant over antikken og middelalderen. På 1200-tallet ble det preget dukater og floriner som respektive Venezia og Firenze brukte til å handle i Midtøsten. Disse var på en måte handelsmynter, da de stort sett ble brukt i handel.
Handelsmynter fra Nederland og Spania
I 1492 ble Amerika oppdaget, og i førti år senere hadde sølv blitt oppdaget i spanske besittelser i dagens Bolivia og Mexico. Produksjonen av sølvmynter, reales, økte markant. En spesielt populær mynt var 8 reales, kalt «pieces of eight», eller stykker av åtte, i engelsktalende land. Disse myntene ble kanskje de første myntene som ble sirkulert i hele verden, fra Filippinene og Kina til USA og Argentina.
Men var de egentlig handelsmynter? Tja, Spania drev ikke stort med handel, og dessuten var de ikke preget spesifikt til handel. Likevel var de handelsmynter via omveier. Det vil si at de fungerte som handelsmynter i andre land.
På 1600-tallet fikk Spania og Portugal konkurranse. Nederlandske, britiske og franske kolonier dukket opp. På den tiden var det såkalt «merkantilisme», en aggressiv form for proteksjonisme med handelskriger. Det viktigste var å selge flest mulig varer og ha mest mulig gull og sølv. Å kjøpe varer betydde å gi fra seg sølv og gull, og derfor satte mange land store tollsatser på import av varer.
Nederland, derimot, gjorde ikke dette. Å gjennomføre en sentralisert politikk i et land med sterke individualister viste seg umulig. I stedet handlet Nederland med alle. Nederland hadde allerede i 1575, midt under kampene mot Spania, preget egne handelsmynter. Disse hadde bildet av den nederlandske løven, og fikk kallenavnet «løvedaler». Med tiden ble både disse og åtterealermyntene kalt «dollar» i USA.
Løvedalerne varte imidlertid bare til 1713, da Nederland ikke lenger var en stormakt. Til gjengjeld hadde Spania begynt med handel, og stadig flere spanske mynter endte opp i USA. Disse ble mer populære enn de tidlige amerikanske dollarene. Først i 1857 var de ikke lenger gyldig betalingsmiddel.
Handelsmynter i Asia
I tillegg til løvedalerne og de spanske «dollarene», var det også en annen mynt brukt mye i handel, Maria Theresa-daleren. Disse myntene ble særlig brukt i handel i Midtøsten, særlig Egypt, Arabia, Sudan og Abyssinia, på 1700-tallet. Faktisk var disse så populære her at de ble preget uforandret lenge tid etter at Maria Theresa gikk bort. For mange i disse områdene var daleren, også på sett og vis en dollar, den eneste aksepterte europeiske mynten.
Det var imidlertid i Øst-Asia at det virkelig dukket opp nye handelsmynter på 1800-tallet. Etter å ha prøvd å ordne opp i et kaotisk myntsystem i Hong Kong, ble det til at britene lanserte sin egen dollar (!) for å passe best mulig med det eksisterende systemet. Øst-Asia var begeistret for 8 reales-mynten. De brukte myntens vekt og renhet som mål for deres yuan. For å passe best mulig ble altså Hong Kong dollar lansert. Kineserne likte imidlertid ikke myntene, og i lang tid ble de ikke preget.
Også USA ønsket å introdusere sine egne handelsmynter, de såkalte trade dollars. Også disse dukket opp i Kina. I motsetning til andre sølvdollar, var amerikanske (og canadiske) dollar knyttet til en gullverdi i 1873. Da sølvkrisen kom, ble derfor ikke disse dollarene offer for inflasjon, og de fikk fotfeste i Kina. Det gjorde de ikke i USA. Myntene skulle aldri til USA, men de endte opp der likevel. Selv om handelsmyntene hadde mer sølv enn den lokale amerikanske Seated Liberty-mynten, mislikte befolkningen dem. Derfor ble de vekslet inn til lavere verdi. I 1878 ble trade dollars avsluttet, og Morgandollaren tok over.
I tillegg dukket japanske handelsdollar og franske handelspiastre opp på siste halvdel av 1800-tallet.
Dansk-norske mynter
Så hva gjorde Danmark-Norge i det hele? Første gang det dukket opp handelsmynter var i Trankebar, eller Tharangambadi, som det heter lokalt. Dette var en tidligere dansk koloni. Her ble det slått skillemynter til bruk i kolonien. Disse var i lang tid preget av Dansk Ostindisk Kompagni, og slik sett passer de mer som private handelsmynter. Imidlertid tok den danske krone over både området og pregingen fra tid til annen.
Selve myntene er ikke spesielt spennende. De har et monogram i varierende kvalitet og en håndfull bokstaver. De tidligere er preget med et for stort verktøy, så det er vanskelig å se motivet.
Mest kjent er kanskje likevel albertsdalerne og piasterne. Albertsdalerne har vi sett på tidligere, de var opprinnelig fra Spansk Nederland, nåværende Belgia. På 1790-tallet ble det laget danske albertsdalere. Disse myntene hadde ingen valør, og var bare beregnet for handel på Baltikum.
Piasteren er svært ettersøkt. I motsetning til albertsdalerne, som ble preget i Altona og Poppenbüttel, var piasteren også preget på Kongsberg. Navnet «piaster» kommer fra italiensk piastra, som betyr tynn metallskive. Dette ble, som vi har sett på, opphavet til begrepet «pistole», men også til piaster, begge via spansk. Den første piasteren ble preget under Christian IV i København i 1624 til handel i Østen.
I motsetning til Christian IVs piaster, ble piasteren under Christian VII preget for å likne på den spanske. De ble preget i Norge (1777) og Danmark (1771), og skulle etterlikne den spanske 8 reales. De to Hercules-søylene fra det spanske riksvåpen ble inkludert. Våpenskjold og valgspråk var dansk, så en ren forfalskning var det ikke snakk om. Men litt skulle man ri på spansk suksess.
