Femte utgave av norske pengesedler har en rekke legendariske sedler. Langt på vei var de en mer elegant versjon av fjerde, og kanskje de flotteste sedlene vi har hatt.
Femte utgave er muligens den første gjennomført moderne seddelutgaven vi hadde. Første utgave hadde ikke ferdigtrykte signaturer. Andre utgave var delt mellom gullstandard og fiat-løsningen. Tredje utgave var hastverksutgaven. Fjerde utgave beholdt den gamle stilen, og var nesten 20 år forsinket. Nå kom en seddel som var planlagt, elegant og hensiktsmessig.
Femte utgave i lommebokstørrelse
Femte utgave strakk seg over 25 år, fra 1962 til 1987. Det var med mye overlapping. Fjerde utgave strakk seg til 1976, mens sjette utgaves første seddel ble trykket i 1979. Slik var det altså bare to år at femte utgave var de eneste sedlene som ble trykket.
En av grunnene til det kan ha å gjøre med at de sedlene som ble byttet ut var de uhåndterlige store sedlene. I lang tid hadde 50 og 100 kroner vært utformet nesten kvadratisk. Disse ble ofte brettet, og særlig oftere desto lenger vekk fra gullstandarden man beveget seg. Grunnen var enkel: Inflasjon gjorde at valørene ikke lenger var like verdifulle, så man kunne gå med valørene i lommebøker eller i lomma. Allerede i 1962 ble 100-kroneseddelen i femte utgave sluppet. Den hadde nå en mer elegant rektangulær form. Høyden gikk fra 127 til 78 mm. I 1966 kom den nye femtikroneseddelen, som var like bred, men 73 mm i høyde. Plutselig var de vanskelig håndterbare sedlene borte.
Det samme, men forskjellig
Den fjerde utgaven var den første med folkelige helter. Femte utgave fant ikke opp kruttet hva gjaldt utvalgte motiver. Inflasjon på 1960-tallet gjorde 5-kroneseddelen unødvendig. Imidlertid ble det bestemt at i stedet for å fortsette med Christian Michelsen, beholdt man både motivet og fargen fra 5-kroneseddelen på den nye blåtieren. Fridtjof Nansen ble med andre ord med over. Det gjorde også alle de andre; Bjørnstjerne Bjørnsson, Niels Henrik Abel og Henrik Ibsen. Det var med andre ord ingen utbyttinger.
Reversen var imidlertid klart forskjellig. De store monumentalmaleriene fra fjerde utgave ble fjernet. I stedet kom det inn mindre prangende kunstverk. Nils Flakstads skulptur «Fiskeren» foran Rådhuset var på tieren. Borgund stavkirke var på reversen til Bjørnssons femtilapp. «Eidsvold 1814», malt av Henrik Wergelands fillenevø Oscar Wergeland, er reversen på 100-kronerseddelen. Femhundrekroneseddelen har en litografi av Joachim Frich fra kort etter at Niels Henrik Abel døde. Tusenlappen har Peder Balkes berømte maleri «Fyr på den norske kyst». Det var en klassisk skjønnet over dem.
I tillegg var de harde kantene og moderne illustrasjonene erstattet av runde border og rosetter. Sedlene ble nå mer opptatt av å finne en stil vi har vendt oss til enn å være moderne og samtidige.
Inflasjonssedlene
Selv om vi allerede fra andre utgave av hadde sett inflasjon i Norge, var nok femte utgave mer enn noen andre inflasjonssedlene. Under ser du utviklingen av verdien på 100 kroner i femårsinkrimenter fra 1926 til 1987. Selv om det ikke var veldig alvorlig de første fem årene, bykset verdiene oppover gjennom hele 1970- og deler av 1980-tallet.
Flere og flere nordmenn la sedler i lommebøker siden verdien ble stadig mindre. Sedlene ble derfor slitt og brettet, og dermed måtte de byttes ut. Som resultat av det trykket Norges Bank opp stadig flere erstatningssedler trykket for å erstatte de slitte sedlene. Skal man samle på erstatningssedler, er femte utgave et glimrende utgangspukt.
