, 13. juli 2023

Norske pengesedler: Tredje utgave

Tredje utgave av norske sedler er merkelig historie om raske løsninger for å stoppe krigsforbrytere og svindlere.

Snarvei ikke engang begynner å beskrive det som skjedde i 1945. Staten hadde behov for å bytte sedler var stort, og de tok snarveier. Raske skisser ble til raskt produserte sedler. Dette gjør tredje utgave til kanskje de minst kunstnerisk avanserte sedlene. Tusenlappen var til og med den gamle seddelen med ny farge og stempel.

 

Tredje utgave og frykten for pengekaos

Et av de interessante fenomenene med andre verdenskrig er hvor fort man grep inn for å stoppe enhver form for økonomisk utfordring eller kriminalitet. Da Norge gikk over fra gullstandard til fiat, sank verdien på den norske kronen dramatisk. Vi fikk nye mynter, men ikke sedler. Sølvmyntene ble også preget til 1919, selv om vi i praksis var ute av gullstandarden i 1914. I 1945, derimot, snudde Norges Bank seg rundt. Krigen var over 8. mai 1945, og allerede i september samme år var de gamle sedlene utdaterte.

Grunnen til det var grei. For det første fryktet man at tyskerne ødela norsk økonomi ved å trykke opp mange nye sedler før de måtte trekke seg ut. Det skjedde ikke egentlig, faktisk ble nesten ingen sedler utgitt i 1945. Bare noen få 50-lapper og 100-lapper ble del av utgivelsen. Verken 5, 10, 500 eller 1000 kroner kom ut da. Det som var et større problem, var at i årene før, 1940 til 1944, hadde seddelproduksjonen økt markant. Før krigen var det 600 millioner i verdier, ved slutten 3 milliarder. Så forsiktighet var nok lurt uansett.

I tillegg hadde flere nordmenn tjent seg rike ved å inngå fordelaktige avtaler med nasjonalsosialistene. Disse menneskene måtte forklare seg når de skulle veksle inn sedlene sine mens de fortsatt var gyldige.

 

De nye sedlene i tredje utgave

Den 8. september 1945 startet altså det man kaller pengesanering. Og her tok Norges Bank et merkelig valg da de bestemte seg for sedler. De hadde to alternativer. Det første var de berømte London-sedlene. De var vakre og fargerike. De er verdt sin egen fortelling, men i kortversjon var dette situasjonen. Først preget man sedlene for å betale nordmenn i utlandet som var i statens tjeneste. Dette ble klønete, og få sedler kom i sirkulasjon. I 1944 preget man en ny type seddel som var ment brukt i tilfelle frigjøringen i Norge måtte gjennomføres i kamp mot nazistene. Det skjedde heller ikke. Dermed var begge seddeltypene klare for bruk. De var også vakrere enn det vi endte med.

For ansatte i Norges Bank laget også sedler i Oslo. Disse ble naturligvis ikke trykket. I nattens mulm og mørke laget de klisjeer mens ingen visste noe. Dette gjorde at valget på design ble enkelt. Verken portretter eller motiver var med. Det var kanskje også styrken. For tredje utgave ble også kjent som interimsedlene. Interim betyr omtrent «i mellomtiden», og brukes i tilfeller med midlertidige løsninger. Alle visste at disse sedlene ikke skulle vare så lenge. Fjerde utgave hadde blitt planlagt siden 1928, og måtte derfor få rangen.

Historien om hemmelighold og samhold var sannsynligvis bedre enn den fra London. Dermed ble de norske variantene de nye sedlene.

 

Norges Bank droppet de store sedlene

Tredje utgave 1000 kroner Samlerhuset
Tusen kroner ble laget i en viss hast.

Fra 3 millioner gikk seddelverdien ned til 1,6 millioner. Dette var mer enn Norges Bank håpet, men fortsatt mer enn de fryktet. Norges Bank valgte, pussig nok, ikke å lage 500 kroner. Dermed er tredje utgave den eneste utgaven som ikke har denne valøren. Tusen kroner ble altså preget helt som andre utgave, bortsett fra to ting. For det første var de rødgule, og ikke gråblå. For det andre hadde de trykket et enkelt stempel over løftet at sedlene kunne byttes ut med gull. 

Grunnen til det var at man ikke hadde tillatt innbytting av gull uansett siden 1931, og nå hadde et nytt system kommet. Det var Bretton-Woods-systemet. Kort fortalt betydde det at alle andre land knyttet valutaen sin opp mot US dollar, mens amerikanerne knyttet sin verdi opp mot gull. Dette systemet fungerte bare dersom det var nok gull til at amerikanerne kunne veksle inn sine sedler i gull. Systemet, med sine svakheter, varte til 1972.

I Norge merket vi imidlertid resultatet av å ta et godt stykke vekk fra gull og assosiasjoner med det; inflasjon. Prisene i Norge haddemer enn doblet seg fra 1935 til 1951. Det å ha mange nye tusenkronesedler og femhundrekronesedler i sirkulasjon ville nok ha vært en dårlig idé.