Edvard Munch døde for åtti år og tre dager siden. Han gjorde mer for norsk malerkunst enn flere andre kunstnere til sammen. Nå ser vi på mannen og hvordan han gjorde sitt inntog på mynter og sedler.
Var Munch for stor for Norge?
Vi har tidligere dekket Edvard Munch som maler, men det var for det meste fortellingen om Munchs mørke og emosjonelle periode. Han var imidlertid mer enn bare det. Fra rundt 1910 av begynte han å male andre malerier. Dette var begynnelsen på den tiden som i norsk malerkunst var kjent som monumentalkunst. Denne var kjent for de store kunstverkene som preget vegger. Bergen børs, Oslo rådhus, Nasjonalbiblioteket, Universitetet i Oslo, FNs sikkerhetsråds sal i New York og Haugesund rådhus er blant byggene som ble foreviget av norske kunstnere.
Men svært få av den var gjort av Edvard Munch. En ny generasjon malere med Axel Revold, Henrik Sørensen, Per Krohg og Alf Rolfsen i spissen tok over. Det ble såvidt plass til Munch i Oslo rådhus. Han ble nedstemt i Universitetet i Oslo, men trumfet gjennom mot rektorens ønske. Argumenter mot ham var at han allerede hadde fått så mange oppdrag, men dette stemte ikke. Sannsynligvis var det en form for jantelov. Kanskje mente de høye herrer at hans stil var utdatert? Ville de tenke framover? Var de opptatt av å framstå som selvstendige?
Mesterverk i aulaen
Nå blir det feil å si at han ble avspist med aulaen til Universitetet i Oslo. For det første fikk han også male Freia-salen. For det andre er Universitetet i Oslos aula noe av det vakreste man kan finne av Munch. Han valgte her en form for overført betydning i malerier som Alma mater og Genier i lysflommen. Begrepet alma mater brukes som en persons opprinnelige høyere utdanningssted. Overstatt betyr det «nærende mor», så Munch malte dermed like godt en ammende mor. Geniene som badet i lys i Munchs maleri var små barn. De framstår som små engler som fra Rafaels malerier. Filosofen Jean-Jacques Rousseau sa at barn var geniene, upåvirket av sivilisasjonen. Det kan ha vært det Munch prøvde å få fram her.
Mest framtredende er kanskje likevel «Historien». Her er det enkelt og greit en gammel mann som forteller det man kan anta er hans barnebarn om historie. All historie begynte engang slik. Dersom man skal til kilden, som gode historikere skal, er dette, fortelling fra gammel til ung, det beste motivet.
Munch hadde her valgt en annen stil enn tidligere. Den var mer optimistisk enn før. Demonene var erstattet av åndelighet. De sterke røde, gule og blå fargene var mer pastelle eller jordfarger. Det var som om en tristesse var borte.
Fra monument til monetær
Munch var likevel så stor at de fleste sto i skyggen hans. Da det ble klart at fjerde utgave av den norske seddelutgaven skulle utgis, var Munch selvsagt. Riktignok var han ikke alene. Axel Revold kom på 5-kroneseddelen. Tikroneseddelens motiv var av Henrik Sørensen. Femtikroneseddelen var av Hugo Lous Mohr. Erik Werenskiold sto for motivet på 100-kronerseddelen. Reidar Aulie ble valgt på 500-kroneseddelen. Til den høyeste valør var det imidlertid ingen tvil. Edvard Munch var det eneste valget.
Erik Werenskiold og Henrik Sørensen var rådgivere til komiteen som skulle bestemme fjerde utgave. Det er kanskje ikke tilfeldig at det var disse to som kom på sedlene. I tillegg kom Werenskiolds portrett av Michelsen på 10-kroneseddelen og Bjørnson på 50-kroneseddelen. Da det ble bestemt at man skulle ha Norges viktigste næringsveier, sa det seg selv at industri måtte males av Reidar Aulie, den sosialrealistiske Oslo-maleren fra mellomkrigstiden. Werenskiold døde i 1938, men alle andre bidro til å justere maleriene til seddelformat.
Bortsett fra Munch. Han selv døde i 1944. Det var få av av hans malerier som hadde med næringsveier å gjøre. Dermed tok de en ny vri: Utdannelse. Maleriet «Historien» fra Universitetets aula kunne brukes igjen. Handel ble presset sammen med shipping.
Munch med egen seddel – men ingen mynt
Det var imidlertid Henrik Ibsen som spilte hovedrollen på 1000-kroneseddelens fjerde utgave. Han hadde portrettet på forsiden. Han fikk igjen motivet på femte utgave, men denne gangen med Peder Balke på reversen. Etter hvert ble imidlertid fraværet av Munch betimelig. Nansen, Michelsen, Bjørnson, Wergeland, Abel, Ibsen, Collett, Vinje, Grieg og Falsen hadde kommet med.
Først i sjuende utgave ble det plass til Munch. Han fikk følge av andre storheter: Asbjørnsen, Undset og Birkeland. I tillegg fikk han to malerier. På forsiden ser vi bakgrunnen til «Melankoli» (1896), der en mellomfornøyd Munch erstatter melankolikeren. På reversen ser vi «Solen» (1910), som er et flott symbol på Munchs løsrivelse fra den verste melankolien og en ny dag.
Kanskje merkeligst er det at Munch fortsatt ikke har fått en egen mynt. Han ville ha fylt 150 år i 2013, men det kolliderte med hundreårsmarkering for kvinnelig stemmerett. Dermed dukket han ikke opp på sirkulasjonsmynt. Likevel ble det ikke utgitt en minnemynt i verken sølv eller gull. Til den nordmann som kanskje er mest kjent i verdenshistorien.
