, 8. februar 2019

Edvard Munch – mye mer enn Skrik

Maleriene til Edvard Munch blir foreviget på forgylte kronemynter fra 1925-1951.. Her er bildet «Madonna», malt i 1894-95..

Edvard Munch er Norges med god margin mest kjente kunstner. Mer enn det tilhører han verden. Hans malerier hadde stor betydning for samtiden og ettertiden.

Samlerhuset gir nå ut en rekke mynter av typen 1 krone 1925-51 med maleri av Edvard Munch. I den anledning synes vi at det er på sin plass med noen ord om mannen, maleriene – og kronen.

 

Hvem var Edvard Munch?

Gaugin og van Gogh malte begge med pastellfarger, og særlig sistnevnte hadde ofte bilder av mennesker med hypnotiserende blikk.
Paul Gaugins (venstre) og Vincent van Goghs (høyre) malerstiler påvirket Munch både i fargebruk og i bruk av følelser i malerier. Klikk for større bilde.

Edvard Munch er egentlig litt for seg selv. Han var fra tidlig av opptatt av følelser, og som oftest de dystre. Det var en god grunn til det. Faren var en moralsk pietist og moren og favorittsøsteren døde da han var ung. En annen søster ble tidlig diagnostisert med psykiske lidelser. Lillebroren var den eneste som giftet seg, men han døde kort etter at han ble gift. Edvard selv var mye syk. Som om dette ikke var nok, underholdt faren dem med makabre grøsserhistorier av Edgar Allan Poe.

Maling falt naturlig for Munch, delvis på grunn av morens og favorittsøsterens innflytelse. Mot slutten av 1880-tallet ble Edvard inspirert av de samtidige malerne Vincent van Gogh og Paul Gaugin. Selv om begge er regnet blant de største malerne i dag, var ingen av dem anerkjent i sin samtid. Edvard Munch så deres genialitet på flere punkter. Både den hypnotiske stilen til van Gogh og de lyse fargene til Gaugin definerte ham.

Det var på 1890-tallet at Munch virkelig oppdaget sin egen stil. Maleriene har ofte sterke, lyse farger i bakgrunnen, mens menneskene som regel er kledd i sort eller mørke farger. Munch fanget følelser med et enkelt malespråk. Han brukte ikke tid på detaljer, og vanligvis er menneskene redusert til et omriss av seg selv. Neser var gjerne enkelt markert eller nesten helt sløyfet. Munnen brukes gjerne dramatisk for å markere følelser eller nesten ikke i det hele tatt. Øynene er nesten alltid markerte, eller nærmere bestemt området rundt dem er det. Huden er ofte gulaktig, og ofte sykelig. Døden er aldri langt unna. Motivene er som oftest personifiseringer av følelser. Død, melankoli, løsrivelse, sjalusi, angst og aldring er temaer Edvard Munch malte.

 

Gjentakelse og fornying

Samtidig likte han å gjenta ideer. En god og blodrød solnedgang er for eksempel et motiv vi ser i flere av Munchs verk. De lange strøkene hans er en markant forskjellig stil fra pontilismen som rådet, der små prikker eller korte streker definerte motivet. Van Goghs maleri over viser hans forsøk på pontilisme. I stedet skapte Munchs lange, buede streker en helt spesiell effekt. Da er det tilgivelig at han gjentar dem.

Edvard Munch brukte den blodrøde bakgrunnen i flere bilder på begynnelsen og midten av 1890-tallet
«Skrik» (1893), «Angst» (1894), «Syk stemning ved solnedgang. Fortvilelse» (1892) og «Fortvilelse» (1894) brukte alle den dramtiske og blodrøde himmelen over Kristiania ved Ekerberg.

Et annet tema som Munch kom tilbake til, var kvinner og seksualitet. Den kan ofte være rå og ubarmhjertig som i «Hendene», uskyldig og var som i «Pubertet» eller realistisk og utilslørt ærlig som i «Dagen derpå».

Munch var imidlertid ikke bare tristesse. Når han virker som en ekspresjonist med store emosjonelle utfordringer, kan neste maleri være et vakkert naturmaleri. Når man ser på ham som en symbolist som må tolkes fra mange perspektiver, kan neste maleri være idyllisk. Uansett var Munch en stor inspirasjon for de ekspresjonistiske malerne som slo gjennom omtrent 20 år etter ham.

Interessert i myntene? Her kan du bestille dem!

 

Hvilke verk er med i serien?

Edvard Munch foreviget med syv malerier på en forgylt 1-krone fra Haakon VII.
Dette er tre av de syv myntene, med respektive «Solen» (1911), «Skrik» (1893) og «Pikene på broen» (1901).

Edvard Munch malte en rekke motiver og og med mange malerstiler, og serien prøver å fange dem. Det er til sammen syv malerier som er foreviget på mynt. De varierer i tid fra 1885 til 1911.

Det syke barn (1885-86) forestiller med all sannsynlighet Edvards storesøster Johanne Sophie i siste stadium av tuberkulose. Det er blitt tolket slik at hun har akseptert døden, og trøster den eldre kvinnen i bildet.

Skrik (1893) trenger neppe noen nærmere beskrivelse. Maleriet regnes som et av verdens mest reproduserte motiver. Det regnes av flere som essensen av ekspresjonisme, og er kanskje Munchs mest intense maleri.

Vampyr (1893-94) ble til ved en tilfeldighet, da Edvard Munch malte en rødhåret kvinne og fikk en venn på besøk. Selv om dette var rent tilfeldig, er Munchs forhold til kvinner og seksualitet nok en gang et tema.

Madonna (1894-95) er et annet maleri som spiller på det komplekse rundt kvinner og Munch. Navnet beskriver uskyldighet, motivet foreslår det motsatte. Det er erotisk og vågalt, og kroppen – og den røde luen – får oppmerksomhet. Der Munch ofte har folk i mørke klær mot en lys bakgrunn, er denne det motsatte.

Selvportrett (1895) er et steintrykk i sort-hvitt. Edvard Munch fanger seg selv på midten av 1890-tallet, da han er på sitt mest aktive. Ansiktet er lyst, og trekkene åpne og rolige. Skjelettarmen viser at døden er nær, om enn Munch levde i nesten femti år etter at dette verket ble trykket.

Pikene på broen (1901) er motivet av tre jenter på en bro i Åsgårdstrand. I utgangspunktet er det idyllisk, og det kan hende at det er alt. Enkelte har påpekt at månen ikke har gjenskinn i vannet. Andre at kjolefargene symboliserer uskyld (hvit), voksende begjær (rødt) og sjalusi (grønt).

Solen (1911) er det siste bildet. Munch var uskrevet fra et sanatorium, og skal ha fanget solen i all sin skjønnhet i Kragerø. Her ligger det altså ingen dobbeltbetydning, bare begeistring for vår nærmeste stjerne.

 

Haakon 7. 1-krone

Hva så med selve kronen? Denne 1-kronen med hull i kom i 1925. Fram til 1917 ble 1-kroner preget i sølv, og fra 1918 ble det trykket 1-krone og 2-kronesedler. Enkronen ble den første med hull i, og varte helt til 1951. Dette er en av grunnene til at Haakon VII ikke ble portrettert på norske mynter etter 1917. Da hullet forsvant, var Haakon allerede begynt å bli syk.

Disse enkronene er ikke spesielt sjeldne, skjønt 1927- og 1936-utgaven er noe mer sjelden. Likevel er de vakre både i sin naturlige form og med Edvard Munch på.