I dag er det olsok, dagen da Olav den hellige falt på Stiklestad. Etter dette slaget ble Norge kristnet, statapparatet bedret og landet etablert som samlet. Lite takket være Olav selv.
Olav den hellige var ingen trivelig figur i live, noe vi har dekket tidligere. Likevel var hans idé om å samle Norge under en norsk konge viktig. Kristendommen passet også godt som en pasifiserende effekt på krigerske vikinger. Og ved å erstatte en krigerkonge med en annen, fikk vi også fart i produksjon av mynter. Viktigst var likevel at man fikk en form for fredelig sammenkomst mellom konge og stormenn. Olsok er på sett og vis en slags middelaldersk syttende mai.
Sped myntproduksjon i begynnelsen
Olav den helliges mynter er litt forskjellige fra de første myntene, til Olav Tryggvason. Mest ligger forskjellen i motivene, blant annet er det en fredsdue på myntene. Likevel var regelen den samme – det var klart flest utenlandske mynter.
I et intervju med Apollon i 2012 forklarer professor Svein Gullbekk når og hvorfor myntproduksjonen forandret seg. Men først litt historie.
Olav den hellige ble drept i slaget på Stiklestad. Kort tid etter ble han altså helgenkåret. Som død kunne han ikke gjøre skade, og dessuten hadde Knut den mektiges sønn Svein blitt så upopulær at nordmenn heller ville samles om en død konge enn en levende. Da Olavs sønn Magnus ble tatt med tilbake til Norge, var alle med på at han skulle ta over, og elleve år gammel ble han konge. Magnus’ styre var samlende, selv om han var minst like bøllete som sin far. Kallenavnet «den gode» skal han etter sigende sluttet å drepe sine fiender og ta landet deres.
Magnus den gode var konge av Norge og, i en periode, Danmark. Det var her han fikk preget myntene som ble preget i hans tid. Norge brukte fortsatt utenlandske eller gamle norske mynter.
Harald Hardråde forandret myntproduksjon
Det kan virke litt pussig å skrive om andre konger i anledning olsok. Samtidig var det var nettopp olsok som startet en samling av Norge på mer enn bare erobringer. Og det tilrettela for han som kom etter Magnus den gode, og som fikk fart på myntproduksjon for alvor.
Etter Olav den hellige og Magnus den gode er det ganske imponerende at noen kan kalles Hardråde. Det legger litt press på hvor kjip man kan være. Harald Hardråde hadde likevel sine metoder. For Øst-Norge var ikke under norsk kontroll, men under dansk offisiell kontroll – men mest selvstendige. Harald Hardråde hadde erfaring etter mange år som hærfører i Konstantinopel. Han visste at man måtte kontrollere handelen for å kontrollere landet. Med Danmark klart svekket, tok han brutalt over Øst-Norge. Derav altså Hardråde.
Harald Hardråde visste en annen ting som tidligere konger ikke skjønte – mynter var propaganda. I tillegg skjønte han at mynter av stabil verdi gjorde at riket ble styrt enklere. Han hadde selv betalt lønn til vikinger i vikinghæren i Konstantinopel. Det er derfor grunn til å mistenke at han smeltet om mynter, både de han selv hadde og de han tok inn, til norske mynter. Da hadde norske mynter manglet i omtrent 20 år. Med Harald Hårfagre fikk man også mynter med norsk design, og de utenlandske myntene forsvant markant. To tredjedeler skal ha forsvunnet.
Dette viste i hvert fall én ting: Harald Hardråde var god til å administrere, og han bør regnes blant de viktigste norske kongene.
Vi i Samlerhusetbloggen ønsker alle våre lesere en god olsok!
