Norske sedler ble etablert i en urolig tid. Napoleonskrigene var ikke en ideell tid for Norge å eksperimentere med sedler. En fattig trøst er at naboene i øst gjorde det enda dårligere.
Først og fremst var det ikke sånn at norske sedler kom først på begynnelsen av 1800-tallet. De første kjente sedlene kom fra 1695. Det eksisterte også sedler i Norge på 1700-tallet, om enn disse var danske. Problemet var at ingen stolte på dem. Sølv var sølv, mens norske sedler var for mange bare tomme løfter.
Svensk seddelkaos
Norge kom godt ut av den liberalistiske bølgen som skyllet over Europa og fjernet urettferdige beskyttelsestoll mot slutten av 1700-tallet. Norge, som hadde fint lite adel, passet mye bedre til den nye tiden. Også Sverige, som bar langt mer konservativt, greide seg ryddig.
Det som skilte de to i noen grad var betalingsformen. Sverige hadde ikke sølv, og hadde manglet det i lang tid. For dem var det mest naturlig å begynne med sedler, et løfte om en verdi. På denne tiden var imidlertid sedler ikke utgitt av staten, men av private banker. Problemet var at disse sedlene ikke var samkjørte. Verdien varierte fra bank til bank, og det var flere verdier samtidig. For å få stopp på dette, innførte det om skulle bli Sveriges Riksbank riksdaler banko.
Det som ble et problem, var at svenskene ikke stolte på systemet. For å hjelpe til – eller forvirre mer – bestemte Sveriges stenderforsamlings gjeldskontor seg for å gi ut egne sedler. Det hjalp ikke at seddelinflasjonen gikk over fra trav på 1790-tallet til galopp under Napoleonskrigene. For selv om de både hadde riksdaler banko, riksdaler riksgälds og mange andre, hadde svenskene så godt som ikke skillemynter. I tillegg var det stor uvillighet fra bankenes side om å veksle inn sedlene.
Selv om Sverige var på den vinnende siden, var de ikke skånet for økonomisk kaos.
Ikke bedre med norske sedler
Norge slapp ikke stort bedre unna. Vi var fortsatt under Danmark og en konge som, dersom vi var heldige, ignorerte oss. Under Napoleonskrigene ble Norge spesielt hardt rammet. Sølvgruvene på Kongsberg ble stengt i 1806. Engelskmennenes blokade ødela den voksende økonomien og hindret oss i å prege mynter.
Løsningen ble også i Norge pengesedler. Sedlene ble gitt ut både i riksdaler species og riksdaler kurant. De kom ut som sedler og assignasjonsbevis og så til slutt stattholderbevis. Til slutt fikk man riksbanksdaler.
Det er derfor ganske interessant at selv den mest svenskvennlige av alle eidsvollsmennene, grev Wedel, betakket seg en svensknorsk myntunion.
Hva skal barnet hete?
I stedet ble det bestemt at Norge skulle ha en egen bank. Den skulle til og med være en bank uavhengig av maktpersoner. Eller som det het:
«Bankens Indretning, Penge- og Myntvæsenets Bestemmelse og det Heles Bestyrelse i Et og Alt uden at Regjeringen i nogen Henseende blander seg deri».
Ingen mulighet for å trykke opp sedler etter forgodtbefinnende, altså. Fingrene av fatet.
Det var ikke en misunnelsesverdig jobb å rydde opp i valørene. Det ble til slutt utnevnt en komité – blir det ikke alltid det – for å løse oppgaven. Resultatet ble at man bestemte seg for å hoppe over de nymotens navnene og gå tilbake til speciedaler. Verdien ble satt til at en speciedaler var verd 120 skilling. Dette betydde at i stedet for å holde seg til den teoretiske verdi (på 96 skilling på riksdaleren), brukte man den reelle. Norges økonomi skulle styres etter realiteter, ikke idealer.
Realitetene førte til den beryktede sølvskatten. Og i tillegg statsgjelden og andre regninger. I 1817 så den første norske seddelen dagens lys. 1 speciedaler 1817. Den var hvit og hadde bare trykk på e side. Den ble bare trykket til 1822, og dessuten på dårlig papir. Men det var starten på et ærerikt kapittel i historien om norske sedler.