Sølvskatten var en egentlig en tvungen innbetaling som ble innført for å sikre nok midler til å starte Norges Bank. Det mer eller mindre selvstendige Norge trengte desperat sølv. Sølvtøy, sølvmedaljer, smykker og sølvservise ble ofret for Norges sak. Til slutt med frivillig tvang.
Som så mye annet, begynte historien om sølvskatten i 1814. Eidsvollsmennene var klar over at det å love selvstendighet medførte en rekke utgifter. Men skulle man erklære seg selvstendig, fikk det heller koste.
Frivillighet ikke nok
Kostnadene handlet både om gammel gjeld og nye kostnader for å bygge et statsapparat. Selv om Norge kom i union med Sverige, var det en union med liten u. Norge hadde svært mye manøvreringsrom hva gjaldt innenrikspolitikk. Dermed måtte det også bygges opp departementer, etater og en rekke andre institusjoner som tok over fra Danmark.
For å sikre en solid økonomi og ha troverdighet utenlands, måte Norge ha en statlig sentralbank. I 1816 ble det bestemt at Norges Bank skulle stiftes. Det het i loven om pengevesenet at banken skulle ha et sølvfond på mellom 2 og 3 millioner kroner. Dette var penger staten ikke hadde, men som de måtte skaffe seg. Først skulle det prøves med frivillig innskudd, men om det ikke holdt, måtte tvang til. Om det frivillige innskuddet holdt, skulle banken ligge i Christiania. Hvis man måtte tvinge gjennom sølvskatten, skulle den ligge i Trondheim.
Om det var frykten for en statsbank i Trondheim som var avgjørende, vites ikke, men Bergen ga klart mest. Det holdt imidlertid ikke – bare 40 % av kravet ble innfridd.
Sølvskatten på verst tenkelig tidspunkt
Til tross for navnet, var sølvskatten ikke en faktisk skatt, men en tvungen innbetaling fordelt etter rikdom. Ikke at det gjorde situasjonen noe enklere.
Norge hadde karret seg gjennom Napoleonskrigene. Det var en tøff tid med sult og uår. Etter krigene hadde Storbritannia begynt på en mer proteksjonistisk linje, og Canada ble foretrukket for å skaffe trær. Mange banker og investeringsselskap hadde gått konkurs. Alt dette svekket den norske handelen.
I tillegg skulle altså et norsk embetsvesen opprettes og lønnes, og det var flere andre utgifter. Norges del av Danmark-Norges statsgjeld kom på 3 millioner speciedaler. Mange nordmenn satt ikke med speciedaler, men med riksdaler, sedler trykket i hovedsak i årene fram til 1814. I realiteten sank verdien på dem stadig.
Betaling stort sett i sølv
Selve sølvskatten ble krevet inn i sølv. Riksbanksedlene ble ikke regnet som stabile nok. Og om man skortet på mynter – og det gjorde mange – måtte sølvtøy til pers. Selv den rike finansministeren, grev Herman Wessel Jarlsberg, beskrev at han
«med egen Haand sønderhuggede og kastede paa Vægden det sølv, som hans Hustro leverede ham, og denne Qvinde, der vædede de gamle Gjenstande med sine Taarer, var Statsminister Peder Ankers Datter, og det Sølv der ofredes. Var af det Arvegods hun bragte sin Mand».
Det var altså ingen bønn, selv for de med kontakter og makt. Wedel-Jarlsberg lyktes ikke å betale alt han skyldte før i 1819. Wedel-Jarlsberg måtte betale 7500 speciedaler. Omregnet til 2017-kroner var det 1,4 millioner. Peder Anker måtte betale det dobbelte.
Man kunne betale i utenlandsk mynt også etter satte rater. For eksempel var en shilling verd 24 norske skilling, eller en ort. Dermed var en guinea verd 21 shilling, eller 4 speciedaler og 24 skilling.
Regner man i snitt per by, var det faktisk Drammen som ble tyngst beskattet. I snitt betalte de 16 speciedaler og 74 skilling per person. Byen var rik på grunn av transport av tømmer, men hadde fått merke de tunge byrdene i internasjonal handel.
Norge hadde i 1537 blitt ranet for kirkesølv. Sølvskatten tok privatpersoners sølv. Dermed er historien om sølvtøy og bruk av sølv langt dårligere dokumentert enn man kunne ha håpet på.
Krummet nakken sammen
I tillegg til at sølv måtte inndras, måtte de gamle riksbanksedlene også veksles inn. I den anledning kom det en ny skatt, en formue- og næringsskatt. Den skulle betale inn utgiftene ved å betale inn riksbanksedlene. I 1817 var verdien satt til at 25 riksbankdaler i sedler tilsvarte én speciedaler i sølv.
Det lyktes til slutt. I 1816 ble Norges Bank opprettet i Trondhjem, som det da het, med filialer i Bergen, Christiania og Christiansand. I 1819 ble det trykket speciedalesedler for første gang. Sedlene kunne imidlertid ikke veksles inn mot sølv helt med en gang, og inflasjonen startet.
Man snakker ofte om at man bygde landet etter andre verdenskrig. Dette er minst like sant for generasjonen som levde og virket mellom 1814 og 1850. På 1820-tallet ble hele gjelden til Danmark betalt etter at staten tok opp et lån med 12 % rente. I 1822 ble det besluttet at sedler kunne veksles inn mot sølv med forholdet 1,9. Slik måtte man betale nesten to speciedaler i sedler for å få en i sølv. Først i 1842 ble sedlene vekslet i pari kurs. Da hadde nordmennene krummet nakken og løftet Norge sammen.
