Riksdaler og speciedaler brukes ofte om hverandre. Egentlig er forskjellen svært viktig. Riksdaler var en av mynthistoriens viktigste ideer.
Problemet med riksdaler, er at den kom ut av en komité. Komiteer har et notorisk dårlig rykte. Som det engang het i USA, «En kamel er en hest designet av en komité». Likevel var dette en svært viktig mynt som vi må forstå både norsk og europeisk historie gjennom.
Riksdaler skapte stabilitet
På slutten av 1400-tallet var etterspørselen etter sølv mye større enn man kunne levere. De få sølvminene som eksisterte, var kontrollert av den svært mektige Jakob Fugger. I 1519 skjedde to oppdagelser som begynte å forandre dette. Sølv ble oppdaget i Joachimsthal i dagens Tsjekkiske republikk. I tillegg ble Amerikas fastland oppdaget. Sølv gikk fra å bli en mangelvare til å bli stadig mer tilgjengelig. Stadig flere land kunne nå prege egne sølvmynter. Likevel var det et problem med forskjellige mengder sølv i forskjellige mynter.
Ingen steder var dette en større utfording enn i lappeteppet Det tyskromerske riket. Selv om ikke alle de over 300 landene hadde sine egne mynter, var det mange nok. I de verste tilfellene kunne du i løpet av et par mil ha passert tre tollgrenser. Handel ble omstendelig og knotete, for hvordan var det med grossgulden, gross og grosso, hvor mye sølv var det i myntene i Sachsen, Bayern eller Pfalz? Og hvor mye sølv gikk det på en gulden, for ikke å snakke om disse nymotens dukatene?
I 1566 ble det gjennomført en konferanse, og i denne konferansen, med medfølgende komité, ble ideen om en standardisert sølvmynt skapt. Den nye mynten skulle inneholde 25,984 gram rent sølv. Dette tilsvarte en niendedel av en såkalt kølnsk mark, en etablert vekt. Mynten fikk navnet riksdaler fordi den skulle være gyldig i hele riket.
Spredte seg til hele verden
Dersom du tenker deg én tyskromersk mynt som kunne brukes over hele riket, er du alt for praktisk orientert. De enkelte fyrstene, biskopene, hertugene, grevene og andre ledere skulle ha seg frabedt å miste muligheten til å prege mynter. Det lå mange penger i å sitte med myntpregningen selv. Likevel var alle like mye verd i rent sølvinnhold, uansett om det var Sachsen-Altenburg-dalere eller Braunschweig-Wolfenbüttel-dalere. Dermed trengte man ikke å veksle, og alt var like bra.
Ideen om en stabil sølvvekt var genial, og den ble også spredt til resten av Europa. I motsetning til gullmynter, som stort sett handlet om prestisje, var sølvmynter praktiske. Man måtte kunne omsette mange av dem, og selv et par grams avvik av sølvvekt kunne bety en formue. I Nederland, Spania og Skandinavia ble riksdalerens vekt slavisk fulgt. Ja, slavisk og slavisk, sølvverdien hadde gått ned til først 25,4 gram, og så 25,2 gram, og finheten varierte. En spansk 8 reales hadde 93,1 prosent sølv, en dansknorsk riksdaler hadde 87,5 prosent sølv og så videre. Poenget var at det var bare sølvvekten som betydde noe.
Den store handelen som foregikk på 1600- og 1700-tallet gjorde det enklere å bruke pengene om hverandre. Krydder, kaffe, tobakk, sukker og en rekke andre produkter kunne enkelt bytte hender. Ettersom man brukte en svært komplisert og ineffektiv måte å handle på med navn merkantilisme, var sølv svært etterspurt. Det å kunne betale med sølv av en etablert vekt åpnet dører og gjorde deg ettertraktet. Riksdaleren var et av de første trekkene i retning et felles marked i Europa.
Specie for å forvirre mest mulig
Likevel ble det stor forvirring. Dette gjaldt spesielt Nederland, som hadde både riksdaler (25,7 gram rent sølv), løvedaler (20,76 gram rent sølv). Etter hvert tok gylden over, men ble kalt daler-mynt fordi 2 1/2 gylden tilsvarte en riksdaler.
Slike merkelige inndelinger skjedde også andre steder. Nord i Det tyskromerske riket hadde man lenge gitt ut egen valuta som hadde en annen vekt. Dette ble løst ved at de var av en viss brøkdel av en riksdaler. For eksempel veide en Leipzig-daler tre fjerdedeler ren sølvvekt av en riksdaler.
Så hvordan skulle man holde oversikt over alt dette? Den enkleste løsningen var at man definerte en riksdaler som en omregning mer enn en mynt. En riksdaler specie tilsvarte kravene fra konferansen i 1566, sånn omtrent. Alt annet ble målt i brøker av dette.
Riksdaler varte lengst i Skandinavia
I Danmark-Norge ble dette gjennomført ved å skille mellom riksdaler specie, eller speciedaler, og riksdaler kurant. Speciedaler skulle alltid ha samme vekt og prosent, mens riksdaler kurant (=»løpende») var riksdaler bestående av småpenger. Siden småpengene var langt mer utvannet, var en riksdaler kurant verdt fire femtededler av en riksdaler specie.
Til slutt ble hele systemet avviklet. Tyskerne gikk over til en rekke andre løsninger, først preussisk daler, så foreningsdaler, så konvensjonsdaler så mark. Nederlenderne gikk over til gylden. Spanjolene hadde uansett sitt eget system. I Skandinavia ble riksdaler bevart, skjønt det het spesidaler både i dagligtale og på mynt i Norge.
Ser man bort ifra amerikanske dollar, ble også Norge det siste landet som holdt daler i hevd. I 1876 var daler faset ut. Det hadde forandret verden. Det hadde finansiert kriger og revolusjoner, det hadde skapt store handelsriker, det hadde brutt ned grenser og skapt forståelse. Nå var en æra over.
