Gylden er en gullmynt som har en helt spesiell historie. Den startet en opptur i europeisk historie, men selv ble den relegert til annenrangs mynt.
Gylden, på nederlandsk og tysk Gulden, betyr rett og slett akkurat det du tror, gyllen. I motsetning til navn som krone og ecu, er gylden og daler navn som er blitt gitt utenfor offisielt hold. Men skal vi til kilden, må vi til senmiddelalderens Italia. Og for ordens skyld, vi skal ikke se på dukater igjen, i hvert fall ikke i utgangspunktet.
Gullfattig Europa ble selvforsynt
Gull var mangelvare på 1200-tallet i Europa. Det var imidlertid lett tilgjengelig i de stadig flere muslimske rikene i Midtøsten, Nord-Afrika og Spania. Gullgruvene i Nubia (Sudan) var mange. I Mali-riket i Vest-Afrika var det til og med gull i overflod. Likevel var det ikke alltid at disse gullmyntene fant veien til europeiske kjøpmenn. Grunnen til det var at det bare unntaksvis var slik at europeere i det hele tatt hadde varer som muslimene ønsket. Et av unntakene var vikingenes slavehandel i øst, men den ble stort sett betalt med sølv.
En annen ting som skjedde på 1200-tallet var at norditalienske handelsbyer tok over kontrollen over handelen i Middelhavet. Middelhavet var tradisjonelt lekedammen til Østromerriket. Deres gullmynter, solidus og senere hyperpyron, hadde vært hovedgullmyntene i Europa. Riket hadde imidlertid gått ned for telling da venetianske riddere plyndret hovedstaden Konstantinopel. Venezia prøvde å styre riket, men ble kastet ute etter noen tiår av østromere med hjelp av Venezias arvefiende, Genova. Riket var økonomisk i en vanskelig situasjon, og på 1260-tallet ble gullmyntene underlødige. Underlødig betyr i myntsammenheng at de inneholder mindre av hovedmaterialet enn de tradisjonelt skal. I dette tilfellet var det ikke nok gull i myntene.
Genova og bankbyen Firenze startet på 1250-tallet å prege sine egne gullmynter. Firenze preget florin og Genova genovino. Dette skjedde allerede før østromerne preget underlødige mynter, på 1250-tallet. I 1284 ga også Venezia opp gullmynter fra Østromerriket, og dukaten ble født.
Tilbud og etterspørsel skaper gylden
Middelalderen er en svært varierende og spennende tidsalder, De første fem hundre årene var preget av gjenoppbygging og relativt trange kår, mens det allerede fra 1000-tallet av var en markant forbedring. Europa på sent 1200-tall var mer enn klar for å forbedre seg økonomisk og kulturelt. Genova, Firenze og Venezia begynte å handle med Europa nord for Alpene. Det var nå engang slik at verken Genova eller Venezia var veldig opptatt av å kjøpe varer. De ville bare selge dyre varer. Firenze, derimot, både kjøpte og solgte.
Firenze fikk dermed en god posisjon i Nord-Europa. På tidlig 1300-tall var deres gullmynt, fullt navn fiorino d’oro eller gullflorin, spredt over store deler av kontinentet. Gullmynter, før en sjeldenhet, ble langt viktigere. Gullmynter var best egnet for store transaksjoner, og det var nettopp det som begynte å skje i Europa. I 1311 kom også lokalt gull på markedet. En gullgruve i datidens Ungarn (nå Slovakia) tilfalt kongen på ikke særlig demokratisk vis. Gullet fra denne gruven ble brukt til å prege ungarske fiorinoer. Ungarerne omdpøte fiorino til forint, en myntenhet de fortsatt bruker.
Navnet «florin» var ikke alltid like enkelt. I stedet fikk den navnet «gylden» i Sør-Tyskland, da deler av Det tyskromerske riket. Dette navnet spredte seg til hele Nord- og Vest-Europa. I Frankrike hadde de uansett preget sin egen mynt, en ecu som senere ble en franc på folkemunne. I England hadde de en noble. I resten av områdene ble gylden til regelen. Firenzes lilje var ofte å finne på mynter over hele Europa.
Problemer med lødigheten
Problemet med gullmynter er at de krever gull. I begynnelsen gikk det brukbart, men etter hvert ble europeisk handel så utbredt at det var svært stor etterspørsel etter gullmynter. Det var imidlertid ikke så mye gull å finne. Faktisk var det ikke så mye sølv heller. På 1400-tallets andre halvdel kom den store edelmetallnøden. Gull og sølv var rett og slett ikke å få tak i.
Dette medførte at mange fyrster, biskoper, borgermestre og andre som styrte et rike valgte å vanne ut myntene.Florinen fra Firenze lå på 3,53 gram, mens en gulden kunne ligge langt lavere. Dette ble ofte kompensert med vekt. En gulden fra Hamburg fra 1400-tallet veide 4,31 gram, men inneholdt «bare» 3,4 gram gull. Dette var altså 0,12 gram mindre gull. I seg selv virker det ikke så mye, men man preget aldri én mynt. For gullet man brukte til 1000 Firenze-floriner kunne man prege 1029 gylden.
Hamburg var ikke alene. En rhinsk gylden varierte mellom 3,4 og 3,8 gram avhengig av finhet og tilgang på gull. Dette var en gullmynt som ble brukt over rike områder langsmed Rhinen. Gyldene varierte i vekt. Danmark ga både ut rhinsk (3,249 gram; 0,760 finhet) og ungarsk gylden (3,49 gram, 0,972 finhet).
Utkonkurrert av dukat
Det ble behov for opprydning og en ny orden. Florinen hadde mistet troverdigheten.Genovinoen hadde forsvunnet på tidlig 1400-tall, og det var nå bare dukaten igjen. Karl V av Det tyskromerske riket innførte en klar regel: Den nye gullmynten skuille veie 3,5 gram og ha 0,983 i finhet. For å skille den fra gyldenen fikk den navnet «dukat».
Gylden ble fortsatt brukt samtidig som dukat, men den forsvant sakte. I 1533 ble Firenze invadert og florinen forsvant. Gyldenmyntene forsvant sakte. Danmark, som hadde vekslet stort i gullmynter, avviklet gylden under Christian IV. Den siste som ble preget var en rhinsk gylden fra 1632.
