Er du klar over hvor mye propaganda som finnes på mynter? Fra den første mynten og fram til i dag er myntene fulle av propaganda.
Hva har en avkappet hånd, sammenbundne stokker og to ungdommer i voksenklær til felles? Propaganda. Mynter har vært den ideelle måten å få frem propaganda til folkemassen på. Alle gikk rundt med dem, og alle så på motivet. Mange myntherrer så viktigheten i å bruke disse metallskivene for å få frem sitt politiske budskap.
Propaganda var systematisk i Roma
Romerne var mesterne av myntpropaganda. Allerede under den romerske republikken var mynter brukt for å vise hvor man lå an. Romerske mynter hadde mange ganger relativt obskure guder og gudinner. Som oftest var det snakk om personifiseringen av dyder, som Pietas (fromhet) eller Aequitas (likhet for loven). Hensikten var grei, utgiveren skulle assosieres med disse dydene. I en tid der de romerske dydene var under angrep fra den greske luksustanken, var det viktig å markere seg.
Det tok imidlertid helt av da Julius Caesar plasserte sitt eget portrett på myntene. Fra da av var keiserne – som kom kort tid etterpå – nesten alltid avbildet på myntene. Augustus var forfengelig i den sammenheng. Han var alltid ung på sine mynter, selv når han hadde passert seksti. Han skjønte også betydningen av propaganda. Da han ville at hans to adoptivsønner Gaius og Lucius skulle arve keisertittelen, preget han en mynt med klar beskjed. De to ble avbildet med våpen og toga – et klart hint om makt – og med tittelen Cæsar. Cæsar hadde da betydning omtrent som «kronprins». Kort sagt, disse skulle bli keisere.
Denne teknikken ble brukt flere ganger etterpå også. Hint om guddommelig avstamning var også vanlig, enten det var Venus eller den forrige keiseren. En annen metode var å gi seg selv en tittel, som «britenes bekjemper», som Claudius ga seg selv.
Når navnet er propaganda
Tidligere så vi på gamle navn på mynter. I middelalderens Nord-Italia ble navnet på mynter brukt i propagandaøyemed. Dette gjaldt særlig gullmynter. Den kanskje mest kjente av disse var en «dukat». Dukat kommer fra ducalis, som betyr «tilhørende en hertug». Det begynte på Sicilia, men fant veien raskt til Venezia. Dukat ble ensbetydende med gullmyntene til Venezia, og i Europa visste alle hva en dukat var og hvor mye den veide. Bare det å bruke ordet «dukat» var med på å øke autoriteten til Venezia.
De var ikke alene. Firenze preget også gullmynter. De omtalte dem som fiorino, som viser til liljen knyttet til byen. For resten av verden ble det en florin. Og florinen ble spredt og gjort om til guilder i Nederland og forinter i Ungarn. Begge ville knyttes til den mektige gullmynten.
Kampen mellom Venezia og Firenze var intens, og dette er bare én av mange måter de kranglet på. Om enn en av de minst blodige.
Forfengelighet og forbitrelse
Også til Norge kom propaganda på mynter. Det var først under Christian IV at myntproduksjon satte i gang for alvor fra 1628. Han fikk preget den bitre «Justus Jehova Judex»-mynten, der han gikk ut mot svensk invasjon av Jylland. Beskjeden var klar: Herren være en rettferdig dommer. På en dansk mynt under hans etterfølger Frederik III var beskjeden klar. Gud grep inn og reddet Danmark fra svenskenes vrede. Bildet var av en avkappet hånd og en hånd fra oven med en sabel.
En annen interessant ting er at far og sønn ikke kunne vært stort mer forskjellig framstilt. Christian IV var alltid slank og ung på bildene, akkurat som Augustus. Frederik III var ikke så jålete. Med noen få unntak, ble hans enorme underkjeve og hans dobbelthake klart fremstilt på mynter. Dette var i vinden. Den britiske Lord Protector Oliver Cromwell (1599-1658) er kjent for å insistere på å bli avbildet med «vorter og det hele». Slik var også Frederik III. Han ble avbildet med alle skavanker, men som han er.
Storartet og indirekte propaganda
De vanlig mistenkte innen propaganda, Mussolini, Hitler og Stalin, hadde faktisk ikke sitt eget bilde på myntene. Dette kan ha skyldtes lover om at bare avdøde mennesker og monarker kan være avbildet. Likevel hadde de en mer indirekte fremgangsmetode: De assosierte seg med autoriteter.
Mussolini hadde alltid Victor Emmanuel III på myntene. Slik var myntene bare en fortsettelse av myntene før han tok over. Likevel var det klare hint til Mussolini. Bruk av romerske symboler for å knytte seg til Italias stolte fortid tiltok. Det gjorde også bruken av fasces, pinnene bundet sammen og øksen ved siden av. Dette var fascistenes symbol. I tillegg var Mussolinis sitat «bedre å leve én dag som løve enn hundre år som sau» med.
Hitler var faktisk mer forsiktig med mynter. I de 12 årene han var Tysklands ubestridte leder, var det stort sett bare tilførelsen av hakekorset som forandret seg markant. Det var også først i 1936 at det kom. I tillegg ble en mynt dedisert ettårsjubileet til nazismens overtakelse. Nazi-Tysklands noe ujevne legitimitet – Hitlers makt var ikke gjennomført helt etter boka – ble styrket ved at den avdøde president Hindenburg ble hyllet på mynter. Propaganda, jo, men ikke så sterkt som forventet.
Sovjetunionen – både før, under og etter Stalin – var en helt annen sak. Var det én ting Sovjetunionen mestret, var det propaganda. Hammer og sigd var åpenbart, og det også en femtakket stjerne. Derimot ble det preget motiver som en såmann på jordet, slagskip, Lenin, en som smir våpen til ploger og en ung mann som viser en eldre mann fremtiden. Det er faktisk kanskje for mye propaganda selv for spesielt interesserte.
Dette er noe av det som gjør myntsamling så spennende. Den er full av fortellinger og historie. Det gjelder bare å se ekstra godt etter.
