En av de største misforståelsene rundt det å samle på mynter, er at man regner med at det er en investering. Akkurat som kunstsamling bør man først og fremst samle på myntene for sin egen del, som historiske vitner og vakre gjenstander.
Innen de fleste samleområder får man ikke spørsmålet om hvorfor man samler. Folks interesse for samling spenner vidt, fra leker, pins, porselensfigurer og servise, malerier og kunst, bøker, våpen, LP-plater, sølvtøy, smykker og så videre. Man kan selvfølgelig tjene penger på enkelte objekter, men det er ingen selvfølge at det skjer. Slik bør man også forstå samling av mynter.
Investering er alltid vanskelig
Det er ikke umulig å investere i mynter, og verdifulle og sjeldne mynter går sjelden mye ned i verdi. Styrken i mynter er at metallverdien i objektet i de aller fleste tilfeller ligger i bunn. Men det å investere i mynter kun for fortjenestens del er vanskelig. Da skal man ha god kunnskap og som med annen investering; også en porsjon flaks. Når man får tenkt seg om så er dette ganske logisk, ellers hadde de fleste spart i mynt.
Man må tenke på som del i regnestykket at en mynthandler, som kjøper og selger mynter, må ha fortjeneste. Dette gjelder også for en kunsthandler, en sølvtøysforretning eller et investeringshus for den sakens skyld. La oss anta at et auksjonshus tar 20% provisjon fra så vel selger som kjøper. Oppå provisjonen kommer det endatil merverdiavgift, slik at provisjonen i realiteten blir 25%. Det betyr at hvis et maleri selges på auksjon med hammerpris på 1000 kr får selgeren 750 kr og kjøperen må ut med 1250 kr. Slik er logikken stort sett rundt en myntauksjon eller en mynthandel også.
Så hvis samleren som kjøpte maleriet for 1250 kr selger det på nytt etter ett år, og maleriet har steget 10% i verdi, vil samleren likevel gå på et realt tap. Oppnår maleriet hammerpris på 1100 kr, vil selgeren kun få utbetalt kun 825 kr etter at maleriet er solgt og auksjonsprovisjonen fratrukket. På ett år har samleren da erfart at et kjøp til 1250 kr med ett bare gir 825 kr tilbake, til tross for at maleriet i seg selv har steget 10% i verdi. Slik er det ofte med mynter også. For auksjonshuset, mynthandleren eller kunsthandleren skal både dekke sine kostnader og tjene litt penger – om salget skjer via auksjon, over disk eller på internett. Det er handelens natur og få om noen vil mene at dette er urimelig.
Mynter markerer milepæler og høydepunkter i samtid
Mange samleobjekter utgis som markering av begivenheter, jubileer eller personer i samtiden. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at det flere år etter finnes et stort marked for det samme jubileet eller milepælen. Til Ski-VM i 2011 var det mange som sikret seg flotte samleobjekter fordi de var opptatt av skisport og stolt over det flotte arrangementet i Holmenkollen. Handelen med samleobjekter til Ski-VM eksploderte og entusiasmen var stor for VM-objekter. Noen år senere er det ikke like mange som er på jakt etter deltaker-effekter, pins eller mynter fra ski-VM i 2011. Dermed blir kjøp- og salgsverdien, eller andrehåndsverdiene, lave. Men det tar jo ikke bort det faktum at det var en glede å tilegne seg et VM-produkt.
Det vi erfarer er imidlertid at mange som arver en samling har en tro på at samling er investering. Samlerglede går ikke nødvendigvis i arv, og sannsynligvis vil arvinger som ikke har den samme samleinteressen kvitte seg med samlingen; være seg porselensfigurer, servise, pins, våpen, sølvtøy, smykker eller det vi er opptatt av – mynter, medaljer, sedler og frimerker.
Mynter er vakre kilder til historien
Skal du samle mynter, selv om du håper på å tjene litt på det, bør du gjøre det fordi du liker det. Det finnes mange grunner til å samle. Noen vil ha komplette sett fra et jubileum, andre liker samleobjekt fordi de er vakre, mens de fleste ser på mynter som kilder til historien – eller en mulighet til å lære om historie.
De aller fleste mynter er barn av sin tid. Noen har sekstenhundretallets overdrevne pynt. Andre er preget av nedgangstider, og andre igjen har modernistisk design. Superhelter og eventyrfigurer kan prege noen mynter, andre lar rettighetsforkjempere og ledere dominere. Det er et stort utvalg av mynter, og det finnes noe for enhver smak.
Mynter er også en god måte å holde kontakt med fortiden på. Da for eksempel morgandollaren kom ut, var USA i et viktig skifte i sør. Rancher med slavedrift og cowboyer ble erstattet med industrialisering, piggtråd og rettigheter for sorte. Liker man eldre historie, kan man få tak i både sølvmynter og små skillemynter fra Jesu tid. Slik kan man fysisk eie en del av historien.
Overpriset eller undervurdert?
Mynthistorien er interessant i seg selv. I de første 15 årene av Kong Haakon 7s regjeringstid skjedde mye interessant. Først forsvant riksvåpenet fra de laveste valørene etter bare to år. Deretter ble det laget jernmynter mot slutten av første verdenskrig på grunn av sølvmangel. I 1919 ble sølvmynter laget for siste gang, og samtidig forsvant portrettet av Kong Haakon VII.
Det har forekommet at mynter er blitt solgt til overpris også. Hos noen har ønsket om å få tak i en mynt større enn hensynet til markedsverdi. Dette gjelder både «Flowing Hair»-dollaren og den norske 20-kronen fra 1883.
Det er flere historier hvor samlere eller arvinger har fått langt mindre igjen enn de ga for myntene. Og nettopp derfor er mynter noe man bør kjøpe fordi man liker det, ikke for å tjene penger. Man må minne seg selv på at det er en hobby. Det er ingen snarveier, det krever mye kunnskap, og sjansene for å gjøre de store varpene er beskjedne.
Men når sant skal sier finnes det et utall hobbyer hvor det knappest er et øre igjen når moroa er over. Sånn sett stiller mange mynter tross alt i en bedre klasse enn hobbyer flest – for i de tilfellene hvor myntenes metall er edle, så kan man i alle fall få en metall-smeltepris for objektene.
Men husk uansett at myntsamling først og fremst en flott aktivitet for de som liker å samle og som setter pris på å lære mer om – eller eie en del av historien. Og vi kan knapt tenke oss noen bedre hobby!
