Har du noen gang tenkt på at norsk mynt er en god indikator på en annerledes folkestemning? Historien om norsk mynt fra unionsoppløsningen til i dag er et godt eksempel på skiftende stemning.
Da Norge ble selvstendig den 7. juni (eller 26. oktober) 1905, begynte et nytt kapittel i norsk mynthistorie. Det skulle ikke materialisere seg skikkelig før 1908, men hjulene var i gang. Derfra har myntene endret seg svært mye, og langt vekk fra slik myntene var i unionstiden.
Norsk mynt fra eikeløv til hullmynter
Haakon VIIs myntrekke var noe helt for seg selv. Ingen gang før hadde norsk myntrekke forandret seg mer drastisk. De første myntene som ble preget, var de berømte minnemyntene for unionsoppløsningen. Allerede ett år etter at unionen ble oppløst, kom minnemynten, og den kom igjen året etter. Den var imidlertid ikke den eneste mynten som ble preget i 1906. Også ettøren og toøren ble preget, og femøren kom året etter.
I motsetning til minnemyntene, altså tokronene, var de andre myntene «vanlige mynter». De ble preget under det tidligere svensknorske mønsteret. De hadde eikegrener på hver side av valøren på reversen. Adversen var identisk med myntene under Oscar II bortsett fra at nå var det Haakon VII som ble nevnt. Eik var et symbol på styrke, men det passet ikke inn i norsk væremåte. I tillegg ble riksvåpenet modernisert med en mindre typisk heraldisk løve, og med spissere skjold. Eika ble byttet ut med trikvetra, et gammelt symbol som eksisterte i vikingtiden, og som i middelalderen ble et symbol på treenigheten.
Det ble også et moderne portrett av Haakon VII, men det forsvant allerede i 1920. På grunn av behov for å skille skandinaviske mynter, ble myntene pålagt å ha hull i midten. Dette igjen førte til at man ikke kunne ha riksvåpen eller portrett, da det ikke ble plass. Løsningen var å ha Haakon VIIs monogram der. Dermed ble romertallet VII erstattet med 7. H7 skulle raskt bli et mektig symbol, både under kongens kyndige ledelse i mellomrigstiden og spesielt under andre verdenskrig.
Riksvåpen mot elghund
I den neste perioden sto kampen mellom det formelle og symbolske Norge og det uformelle etterkrigs-Norge. Da hullene forsvant tidlig på 1950-tallet, ble riksvåpenet gjenintrodusert. Riksvåpenet ble et symbol på det norske sammen med kongen, og få protesterte. Det var imidlertid ingen portrett av den aldrende kong Haakon VII, men heller ikke dette skapte protester.
Protestene kom da Olav V ble ny konge. I 1958 forsvant riksvåpenet fra norsk mynt og ble erstattet med dyremotiv. Dette skapte store kontroverser. Høyre (mot) og Arbeiderpartiet (for) kranglet seg imellom, og vi var nære ved å få nedsatt en komité for å se på det. Forsvaret til Trygve Bratteli var at «det så fint ut». Det kunne virke som et svakt forsvar, men det fanget folkesjelen. Myntene ble mer uformelle og mer folkelige. En ny tid var i emning, og myntene var forvarselet. Olav V var også riktig konge å introdusere myntene på. Han var langt mer folkelig enn den korrekte Haakon VII, og fikk kallenavnet «folkekongen». Da passet det med folkelige mynter.
Riksvåpenet kom imidlertid tilbake da femkronen debuterte som norsk mynt. Fram til 1963 var valøren en seddel, men i 1963 debuterte femkronen som norsk mynt. Den hadde riksvåpenet stort og tydelig på reversen – og ingen tegn til folkelige dyr. De andre myntene fulgte etter på midten av 1970-tallet. Norge var ikke bare progressivt, det var nok av konservative krefter også.
Fra blindetier til vikingtid på norsk mynt
Femkronen forsvant som seddel i 1963, og 20 år senere var tikroneseddelens dager talte, selv om den varte ut 1984. For i 1983 kom en tykk tikronemynt. Den var omtrent like stor som en enkronemynt, men altså tykkere, og dessuten med en nikant langsmed kanten av adversen og reversen. Slik kunne også blinde skille den fra enkronemynten.
Med riksvåpen og standardiserte mynter, tikronen unntatt, skulle man tro at man gikk i retning en mer konservativ utvikling. Dengang ei. Under Harald V ble nye motiver gjeldende. I 1994 dukket 20-kronemynten opp. Den hadde baugen på et stort vikingskip på reversen. Tikronen, nå slankere, hadde bilde av taket til en stavkirke. Femtiøren fra 1996 hadde en hjort fra døren til Urnes stavkirke. På den nye enkronen var det en fabelfugl, og på femkronen en akantusplante. Femkronen gjenintroduserte St. Olavs orden. Femtiøren og femkronen var dessuten på nynorsk.
Vi var i en mer liberal tid på mynt og i samtiden. Myntene symboliserte det, og Harald V symboliserte det. Harald ser langt, delvis fordi han står på skuldrene til kjemper.
Minnemyntenenes historie
Minnemyntene til det selvstendige Norge hadde fulgt noe av den samme utviklingen. Først ble unionsoppløsningen markert, så 100 år siden Norges grunnlov. Deretter forsvant norske minnemynter fram til 1964, da igjen grunnloven ble markert. Dette ble fulgt av mynter til ære for kong Olav V, grunnloven og frigjøringen på sølv.
Den nye minnemynten, en sirkulasjonsmynt med spesialpreg, var ment for allmenn sirkulasjon,men motivene var fortsatt relativt formelle. Kronemynten, Den kongelige Mynt og hæren var motivene. Norsk utvandring 150 år var unntaket. Men igjen skjedde det under Harald V. Allerede i 1991 kom en rekke minnemynter ut i anledning OL, men dette var i tråd med internasjonal tradisjon. Allerede i 1993 kom Sykkel-VM-mynten, et brudd me det formelle. Deretter har det ballet på seg både på sølv-, gull- og sirkulasjonsmynter. Vesentlige norske figurer som Ibsen, Wergeland og Grieg ble minnet. Mynter som indikerer årtusenskiftet og hundre år med norsk selvstendighet hadde begge folkelige motiver.
I 2020 ble norske mynter enda mer folkelige, da Anne-Cath. Vestly dukket opp. Det ble første gang en ikke-kongelig navngitt kvinne var på norsk mynt. Viktigere var det at det var en karikatur av en barnebokforfatter. Fra et majestetisk symbol på styrke hadde vi beveget oss til en svært uformell tegning av symbolet på det å lytte til barn.
Norge har tatt mange store skritt siden 1905, og myntene er kanskje den beste måten å fortelle historien på.
