Den 7. juni er Norges nest viktigste dato, men den blir stort sett ikke feiret. Hva gjør datoen så viktig, og hvorfor spiller den andrefiolin?
Den 7. juni dukker opp i to par i norsk historie, først i anledning unionsoppløsningen og så i anledning andre verdenskrig. I rekkefølge var 7. juni først den ydmykende tilbaketrekkelsen av ultimatumet om norsk konsulatvesen i 1895. Deretter, nøyaktig 10 år senere, ble det da Stortinget erklærte Norge som selvstendig. I 1940 var det datoen kongen dro fra Norge, og i 1945 datoen han kom tilbake. Så med all denne historien, hvorfor er 7. juni degradert?
7. juni oppløste en tam union
I anledning valget om norsk medlemskap i EU i 1994, sa Senterpartiets leder Anne Enger at EU var verre enn unionen med Sverige. Dette var en spissformulering, men det var ikke helt feil. Medlem i en bokklubb kan virke verre enn unionen med Sverige, i det minste mot slutten. Unionen med Sverige begynte med en noe streng konge, men han møtte på et like steilt storting. Fra og med 1821 av var Norge stort sett selvstendig i alt annet enn i navnet. Vi manglet kontroll over Utenriksdepartementet, men hadde alt annet.
Den 17. mai 1814 ble en rekke utdaterte og urimelige lover fjernet. Norge var fattig, men fritt. Da vi den 7. juni for egen regning oppløste unionen, var det ingen øyeblikkelig forskjell. Lovene var stort sett de samme.
Konkurransen med 17. mai
Datoer er interessante. Grunnloven som garanterte at Stortinget kunne nekte kongen absolutt veto var i unionstiden ikke 17. mai-grunnloven, men 5. november-grunnloven. Det var den kronprins Karl Johan på vegne av Karl XIII hadde godkjent. Det var først i 1905 at 17. mai-grunnloven var gjeldende for Norge. Og for ordens skyld ikke 7. juni 1905, men 26. oktober (les om det i første lenke over).
Like fullt ble folk samlet rundt 17. mai allerede kort etter 1814. Vi vet at på 1820-tallet ble 17. mai feiret. I 1829 ble feirende ridd ned av kavalerister i det berømte torgslaget. Dette førte til at Karl Johan motvillig måtte godkjenne at 17. mai hadde slått 5. november som grunnlovsdag. Fra da av tok det mer og mer av. Borgertog ble vanligere og større. I 1870 kom barnetogene. På 1880-tallet ble 17. mai også en uoffisiell undersøkelse om tilslutningen til unionsoppløsningen. Gikk man med «sildesalaten» eller «det rene norske flagg»?
Da 7. juni først kom, var det en ny og spennende dato, men 17. mai var veletablert. Konkurransen ble i stiveste laget.
Provoserende dato å feire
Da Norge ble selvstendig fra Danmark, var det uten direkte norsk involvering. Det ble avgjort i Kiel at Norge ble gitt til Sverige. I 1905 var det imidlertid en klar og enstemmig norsk avgjørelse. Det var en avgjørelse som ble tatt på tynt juridisk grunnlag. Svensker ble forbannet, og et impromptu tog dro til Drottningholm slott for å ære Oscar II. Unionsoppløsningen var uansett en komplisert affære med frykt for krig fra begge sider. I tillegg var det altså først den 26. oktober som var den offisielle datoen da Sverige aksepterte Norges uavhengighet.
Å feire 7. juni ble derfor uklokt de første årene, selv om vi markerte uavhengigheten på mynt året etter.
Paradokset med å feire en konge
Det var unionsoppløsningen, men hvorfor feirer vi ikke kongens hjemkomst? Selv om Norge elsket Haakon VII, var landet et konstitusjonelt monarki med makten i folket. Kongens hjemkomst var en enkelthendelse, men ingenting av stor betydning for Norge som land. Uavhengigheten kom den 8. mai.
Bør vi feire 7. juni?
Dette er et enkelt spørsmål å svare på: Ja. Den verken kan eller bør ta over for 17. mai, men vi bør kunne være stolte av innsatsen.
