Kongefamilien flyktet fra nazistene den 7. juni 1940, og kom tilbake den 7. juni 1945. I perioden mellom de to datoene jobbet de på spreng for å gjøre alt for Norge.
Det er på søndag 75 år siden et folkehav tok imot kong Haakon VII, kronprinsesse Märtha, prins Harald og prinsessene Ragnhild og Astrid. De hadde da fullført en lang reise full av viktige oppdrag. Vi ser på noe av det viktigste her.
Stemmene fra London
Toralv Øksnevad var kjent som «Stemmen fra London». Han ledet sendingene fra London, og var den som ble kringkastet oftest. Hans innsats var viktig for å gi nordmenn håp. Nordmenn fikk med seg hans taler direkte eller via illegale aviser, som det var mange av.
Likevel var det en annen stemme som virkelig fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til mange. Kong Haakon VII holdt en rekke taler via radio. Disse talene spredte seg som ild i tørt gress. De førte til stadig flere H7-symboler malt på husvegger, veier, i snøen og mange andre steder. Vår kloke konge manet til fortsatt håp og fortsatt samhold. Han garanterte at det ville ende godt, og han fikk rett. Han fikk som oftest det.
Besøkene til Skottland
Det var mange norske frivillige i Storbritannia, men flesteparten av dem var i Skottland, der de kjempet Norges sak. Kongefamilien visste godt hvor mye de skyldte disse agentene. Familien var derfor flere ganger på besøk i Skottland. Det var også der krigsflygerne var, og de fikk naturligvis også besøk.
Den 3. august 1942 fikk alle agenter i Skottlaned Haakon VIIs 70-årsmedalje, en av de syv offisielle krigsmedaljene, for sin innsats av kongen. Blant agentene som mottok denne var Max Manus, Gunnar Sønsteby, Shetlands-Larsen og Jan Baalsrud.
Kongefamilien i Amerika
I Canada, rett utenfor Toronto, lå «Little Norway». Her ble norske piloter utdannet før de ble sendt til Skottland. Kongefamilien, utenom kongen og kronprinsen, kom tidlig på besøk. Det som skulle bli Luftforsvaret (det skjedde 10. november 1944) tok arveprinsen som sin maskot. Kronprins Olav kom senere med til Canada i 1944, da som forsvarssjef. Hans nærvær hadde sannsynligvis svært stor betydning for rekruttene.
Selv om innsatsen i Canada var upåklagelig, var det i USA de brukte mest innsats. Det var især kronprinsesse Märtha som jobbet for Norges sak. En amerikansk journalist i Norge rapporterte om det han trodde var norsk likegyldighet til invasjonen. Journalisten hadde blandet sjokk og likegyldighet, men amerikanerne trodde at nordmenn ikke brydde seg. Norge hadde derfor en lav stjerne. Takket være Märtha og hennes gode forhold til presidenten og presidentfruen, snudde ting markant. Hun fortalte om et folk som nektet å ligge nede, som nesten slo nazistene i Narvik og som fortsatte med sabotasjer og infiltrering. Norge ble over natten et eksempel til etterfølgelse for president Roosevelt. Han holdt en tale kjent som «Look to Norway» der Norge ble eksempelet på hva amerikanerne sloss for – frihetens seier over undertrykkelsen.
Reisen hjem
Den 8. mai 1945 var Norge fritt. Det var jubel i gatene. Den 13. mai kom kronprins Olav tilbake. Den 17. mai ble feiret på en helt annen måte enn før. Nordmenn hadde kjempet for det 17. mai representerte, frihet, likhet, brorskap og rettigheter.
Man kan undre seg på om kongefamilien trodde at vi var ferdigfeiret da de kom hjem den 7. juni. Den mistanken kom til skamme. Aldri før eller siden har så mange mennesker vært på ett sted som vitenene til at kong Haakon VII satte sine ben på norsk jord. Jubelen var øredøvende, begeistringen ekstatisk og entusiasmen ubeskrivelig. Den største og hjerteligste festen på norsk jord var i gang. Kongefamilien var tilbake. Nå var vi endelig hele igjen.
