, 21. oktober 2020

Da aureus styrte den kjente verden

Aureus, en romersk gullmynt, her med Tiberius og moren Livia

Aureus var romernes gullmynt da Romerriket var på sitt høydepunkt. Mynten var ikke bare den høyeste valøren, men det var et symbol på storhet.

Gull er noe helt for seg selv. Metallet er fullt av symboler. Det er Guds herlighet, den største rikdom, håret til gudinnen Siv og de egyptiske gudenes kropp. Nettopp derfor er gullmynter også i en helt unik situasjon. Gjennom hele mynthistorien har gullmynter spilt en stor rolle. Og i den har aureus en svært spesiell posisjon.

 

Aureus var kaotisk og syndig

Aureus tilhører en liten gruppe av helt spesielle gullmynter som har vært svært betydningsfulle i europeisk historie. Vi har før skrevet om Østromerrikets solidus. Nylig var vi inne på floriner og gylden, og vi har snakket om dukater. Nylig gikk vi også gjennom gullmyntene under 1800-tallets gullstandard. Da sømmer det seg at vi tar for oss aureus, Romerrikets store gullmynt.

Den første aureus ble preget i 220 f.Kr. Den veide like mye som sølvmynten quadrigatus, altså 6 skrupler (6,8 gram). Over ti år senere kom det gullmynter i først 3, så 2 og 1 skrupler. Tolv år senere enn det igjen kom en på 7 skrupler. Stystemet med gullmynter var kaotisk. For å gjøre det hele enda mer forvirrende, er det tvilsomt at disse myntene i det hele tatt var inkludert i myntsystemet. Det var altså «penger» mer enn mynter.

Så hvorfor var det så få av dem? Det kan ha å gjøre med romanitas, eller «romerskhet». Romerriket var ifølge en håndfull grinebitere og gledestrepere, bygget på konservative verdier som ble oppsummert i nettopp romanitas, deriblant nøysomhet og ydmykhet. Antitesen til romanitas var luxuria, eller luksus. Romerne fikk et kultursjokk da de invaderte Hellas. Luksus var bare én av de fremmede elementene for romerne. I tillegg var det filosofi, kunst og vitenskap. Selv om mange så på dette som en gode, var det mange mektige familier som så på luxuria som det som fordrev ungdommen og ødela republikken. Gull var i seg selv en uting for de styrende klassene.

 

Cæsar gjorde aureus godkjent

aureus av Vespasian
Aureus utgitt av Vespasian. Denne hadde ikke blitt noe av dersom Caesar ikke hadde startet storproduksjon av gullmynter.

Aureus ble inkludert i myntsystemet ved en nødvendighet. Alt handler om Mithridates VI, eller Mihrdat. Den persiske kongen av Pontus var usedvanlig dyktig, og Den romerske republikken slet med å beseire ham. Tre generaler måtte kjempe mot ham, og den første var den mektige Sulla. Sulla skjønte at man måtte bruke store penger, og da ble det rett og slett enklere med gullmynter.

En denarius aureus, som mynten offisielt het, ble satt til 25 sølvdenarer (flertall er for øvrig denarii, men det får være måte på flinkisreferanser). Gullmynten ble forandret i vekt. Den begynte med en trettidels romersk pund (10,8 gram). Deretter gikk det ned til 1/36 pund (9 gram). Til slutt ble de satt til en førtidels pund (8,1 gram). Og den som satte den vekten var selveste Julius Caesar.

Julius Caesar hadde provosert før. Han var den første romeren som hadde sitt bilde på mynten. Han brukte med andre ord mynter i propagandaøyemed. Gullmynter var den høyeste propaganda, og selv om Caesar aldri dukket opp på gullmyntene, er de fulle av propaganda. Caesar hadde frekkhetens nådegave; han ga ut gullmynter med bilde av Vesta på. Vesta var symbolet på romanitas. Det å plassere gudinnen for nøysomhet og romerske verdier på en «dekadent» mynt var en elegant måte å vise at en ny tid var i emning.

 

Storhetstid og fall

Under Augustus ble gullmyntene etablert som vanlige gullmynter. I stedet for å justere gullmyntene, justerte han heller hovedmynten i det romerske myntsystemet, sestertius. Fra nå av skulle det går 100 sestertier på en aureus. Det betydde også at det gikk 25 denarer på en aureus.

Det at gullmynter ble vanlig, medførte merkelig nok ikke at man fikke flotte og originale motiver. Hovedbildet viser Tiberius og Livia. Dette var identisk med en sølvmynt fra samme tid. Dette med å gi ut gullmynter med egne motiver kom et godt stykke ut i keisertiden.

Nero var den første som begynte å forandre på gullmyntene. Fra 1/40 romersk pund gikk det ned til 1/45 pund. Selv etter at Romerrikets økonomi gikk opp, ble gullverdien holdt lavere. Da Commodus, en annen ubrukelig keiser, tok over, var det nesten ikke gull igjen, og han fikk ikke inn noe. En tredje forferdelig keiser, Caracalla, reduserte innholdet i gullmyntene til 6,5 gram. Selv etter dette ble faktisk sølvmyntene mye mer utvannet, og selv etter enda en utvanning, av Diokletian, var gullmyntene nær uendelig mer verd.

Under Konstantin den store ble det bestemt at gullmynter skulle være stabile på 4,55 gram. Det var betydelig lavere enn originalt, men det forble stabilt i 700 år.