Antikke bronsemynter har de siste årene blitt veldig populære hos myntsamlere. Og grunnen er rimelig enkel: Lette å få tak i, flotte å se på og til relativt god pris.
Bronse har blitt brukt til mynter siden før vi egentlig fikk mynter. I mykensk tid, det vil si fram til år 1200 f.Kr., ble kobber og tinn laget som oksehuder. Disse hadde symbolsk verdi ikke ulik mynter fikk over 600 år senere. I både Sverige og Russland ble bronsemynter brukt som erstatning for sølv. For svenskene medførte dette enorme bronseplater som gjorde skatteinnkreving nesten umulig. I Russland medførte dette at bare de laveste valørene ble preget i bronse, især den berømte 5-kopekmynten. Likevel har bronsemynter, særlig fra antikken, aldri vært like populære. Nå er det i ferd med å snu.
I en tiligere utgave av Norsk Numismatisk Tidsskrift ble endelig fokus satt på bronsemynter fra Romerriket. Disse myntene er blitt stemoderlig behandlet lenge, men i det siste har de eksplodert i etterspørsel. I noen tilfeller overgår de sølvmyntene.
Bronsemynter som fullgod erstatning
Bronse dukket opp igjen på mynter i klassisk gresk tid, det vil si på 400-tallet f.Kr. Da romerne endelig fikk mynter slik vi kjenner dem, ble hovedmynten en as. As kommer fra aes, som betyr bronse. En av de viktigste myntene fikk navnet «to og en halv as», eller sestertius (OK, «halv tre as» er riktigere, da). Sestertius ble tellemynten på samme måte som krone er på norsk. Selv da sølvmyntene tok over, ble ting regnet i sestertier, ikke denarier. Et hus kostet for eksempel fire millioner sestertier, og ikke en million denarier. Vi har nedtegnelser på alt fra lønn, betalinger og bestikkelser notert i sestertier.
Det er særlig romerske bronsemynter som er begynt å bli ettertraktet. En av hovedgrunnene til denne økningen er tilgang. Keisere som Caligula, Claudius og Gordian I og II er svært vanskelige å få tak i. Gordianene er av begrenset betydning, men de er også blant de aller mest sjeldne i myntsammenheng. Caligula og Claudius, derimot, er svært viktige keisere. Skal man ha en komplett rekke av for eksempel de tolv keiserne, er as eller sestertius enklere og billigere mynter å satse på. Forskjellen kan være enorm, en typisk Claudius-as kan gå til en tiendedel av en denarius med samme keiser.
Bronsemyntene gled mer ut etter hvert som Romerriket ble større. Sølv og gull ble mer og mer brukt. På tohundretallet ble imidlertid sølv så vanskelig å få tak i at sølvmyntene ble kraftig vannet ut med bronse. De siste to hundre årene av Romerrikets eksistens var det nesten ikke sølvmynter å oppdrive. Bronsemynter hadde gjort sitt comeback, på en måte. Det varierte mellom bronse og kobber. Nå var det den tidligere sølvmynten denarius som var en kobbermynt.
Spesielle motiver får ekstra fokus
Ethvert skolebarn i Romerriket visste at Romas grunnlegger het Romulus, og at han og hans bror ble oppfostret av en hunnulv. Ulven er den dag i dag et symbol på Roma. Likevel dukker ikke dette motivet så veldig ofte opp på mynter. Dette kan skyldes at motivet er innviklet, og på sølvmynter er det ofte vanskelig i det hele tatt å se det. Bronsemynter som sestertier og as har mye større overflate, og dyktige myntpregere kunne prege flotte og store motiver. Man kunne i detalj se ulven og de to barna som etter hvert skulle gå til krig mot hverandre, og der den ene skulle skape et av verdenshistoriens viktigste riker.
Motivet av Romulus og Remus er et av motivene som kan mangedoble en mynts verdi. Det finnes også andre viktige symboler som er ettertraktet fordi de så sjelden dukker opp på mynter. Der mange greske bystater la mer vekt på statuer enn på mynter, var Romerriket nær omvendt. Statuer ble stort sett gjenskapt, mens originaliteten innen romersk kunst finnes først og fremst på mynter. Og vakre kunstverk kan utvilsomt være laget av bronse.
Lettere å få tak i, lettere å lese, spesiell å holde
Bronsemynter har dermed tre sterke fordeler framfor sølvmynter; de er billigere, de er lettere å få tak i og de er lettere å lese. Man trenger ikke forstørrelsesglass for å lese omskriften, og motivet på reversen er lettere å forestille seg. Dette har skapt en etterspørsel etter bronsemynter. Flere som har kjøpt dem som «ventemynter» til de får mynten de var ute etter, oppdager at bronsemynter er en fullgod erstatning.
I tillegg kommer opplevelsen av å holde en mynt som veier mange ganger det en sølvmynt veier. Mens en denarius ofte ligger på 3 gram, veier en sestertius ofte mellom 25 og 30 gram, altså åtte til ti ganger vekten. Slike tunge mynter var de vanlige myntene. Sestertius var grunnmynten hos romerne. Alt ble regnet ut ifra denne mynten. Vin, hus, hester, skatter – alt ble målt i sestertier. Dette var mynten alle kjente til og brukte. Sølvmynter var naturligvis også hyppig brukt, men bronsemyntene ble brukt av alle. Det var de som var Roma, fra tiggerne ved tempelet via bakerne og tempeltjenerne til slavene til de fine herrene.
Bronsemyntene var Roma i all sin prakt, skam, ære, vanære, storhet, grusomhet, fred, krig og alt som hørte med. De fortjener sin rettmessige plass.