Bimetallisme er en merkelig verdimåling mellom gullstandard og sølvstandard. Men den er også svært nødvendig for å forklare myntsystemet på 1800-tallet.
I mesteparten av mynthistorien har mennesker enten knyttet myntene til enten sølv eller gull. Det betyr at man kan veksle inn en av dem til banken. Den andre brukes enten som vekslepenger eller til handel. Men av og til kommer det opp et alternativ, bimetallisme. Og da begynner ting å bli komplisert.
Bimetallisme fra kuriositet til realitet
Bimetallisme er nesten like gammelt som mynter selv. Verdens første mynt ble preget av Alyattes i Lydia vest i dagens Anatolia. Den var i elektron (eller electrum på latin), det vil si en blanding mellom gull og sølv. Sønnen til Alyattes, Krøsus, var den første kongen som preget både i gull og sølv. Fordelene med det var at gull og sølv allerede eksisterte som verdifulle metaller. Elektron var en blanding mellom de to som varierte hele tiden, og det var umulig å vite hvor mye gull og sølv det var i myntene. Nå var det mulig. Lydierne veiet opp sølv og gull i like store enheter og slo dem om til mynter. Det gikk ti sølvklumper på en gullklump som veide like mye. Dette er bimetallismen i praksis. Perserne holdt på med det samme.
Gull var mangelvare, og da grekerne begynte å handle, var det rett og slett ikke mulig å inkludere gullmynter på samme måte. Sølvmyntene fløt over hele Middelhavet, men gullmyntene ble stadig sjeldnere. Også romerne hadde langt mindre gull enn sølv. Det gikk 25 sølvmynter på en gullmynt, og de veide omtrent det samme. Dermed var sølvet klart mindre verdt enn gullet. Etter 240 e.Kr. ble forholdet de to imellom helt borte takket være svært lite sølv i myntene. Deretter fulgte omtrent åtte hundre år der det nesten ikke var sølv å oppdrive, langt mindre gull.
Tilbake med USA og Frankrike
Det å bytte sølv og gull eksisterte naturligvis også i høy- og senmiddelalderen. Likevel var ikke dette offisielt, og verdien varierte stort. På slutten av 1700-tallet, derimot, begynte handelen å ta seg opp markant. Stadig flere regjeringer aksepterte Adam Smiths tanker om at høye tollsatser og begrensninger i hvem som kunne drive handel heller var hindrende enn fornuftig. Den industrielle revolusjonen gjorde også at folk produserte langt flere varer. Man måtte ha et system. Britene hadde jobbet seg mer og mer over til gullstandard, eller, mer presist, britisk gullstandard. Den hadde sine egne særheter.
Da USA ble selvstendige , var de imidlertid klare for en mer fornuftig pengeøkonomi, som hadde sitt utspring i opplysning. Det mest fornuftige for dem var å koble sølv til gull i forhold. På den tiden var det fornuftig. Det hadde ikke vært noen store gull- eller sølvfunn som gjorde at prisen gikk ned på lang tid. verdien på begge metallene virket stabil. USA fikk imidlertid en utfordring. De hadde satt verdien litt feil, 15 til 1. I realiteten var den 15,5 til 1. Dette medførte at mange amerikanere kjøpte sølv i store antall og vekslet inn i gull. Da USA prøvde å stoppe dette, solgte spekulantene sølv til utlandet. Det hele ble så kaotisk at i 1803 stoppet USA å prege dollarmynter.
Samme år fikk Frankrike i 1803 tilbake mynter i stort antall etter flere år med mislykkede sedler. De hadde den mer korrekte 15.5 til 1, og dette systemet holdt ut perioden med bimetallisme. For USAs del gikk de motsatt i 1834. Nå var verdien 16 til 1, noe som gjorde at gull de facto ble hovedmetallet. Forholdet mellom sølv og gull varierte stort, delvis fordi nybrottsmenn oppdaget flere sølvgruver.
Storhet og sølvrivalisering
Bimetallisme var den ene løsningen, den andre var sølvstandard. Sølvstandard betydde at sølvets verdi var valutaens verdi. Det var derfor lite hensiktsmessig i land med sølvstandard i det hele tatt å ha gullmynter. I Norge, for eksempel, var gullmynter ikke preget mellom 1814 og vi forlot sølvstandarden formelt i 1875. I Sverige og Danmark eksisterte gullmynter, men vekslingskursen til sølv varierte stort.
På 1800-tallet vokste det også frem et ønske om å finne en enkel måte å veksle penger på. Handel internt i Europa hadde tatt av kraftig, og systemet virket klønete. Siden alle hadde et forhold til sølv, ble det enklest for alle parter å finne en felles løsning. Denne felles løsningen kom til i 1865, og het Den latinske myntunion. Alle som var med i denne unionen, måtte akseptere at myntene deres sto i et direkte forhold til franske franc. I realiteten var dette en formalisering av et samarbeid som var mye lenger. Belgia (1830), Sveits (1850) og Italia (1861) hadde alle innført en myntenhet direkte knyttet til den franske. Frankrike hadde lenge, selv etter Napoleons fall, vært Kontinental-Europas økonomiske maskin og politiske midtpunkt.
Flere andre land knyttet sine mynter til unionen, deriblant Finland og Hellas. Også Østerrike preget egne gullmynter til unionen, selv om de ikke likte bimetallismen. Bimetallismen så ut som fremtiden. Det var klare fordeler med den. Land som hadde lite gull, kunne fortsatt bli med ved å holde av verdier i sølv som garanti. Samtidig hadde man kontroll på hvem som kunne bli med.
Fall: Gull tar over
Imidlertid var det tre fenomener som skygget over Den latinske myntunion. For det første brukte Italia og Hellas unionen til manipulering av systemet. For det andre hadde gullrush i California og Australia sunket verdien på gull. Nå var det lettere å få tak i gull, og flere lurte på om det var bedre å innføre gullstandard. For det tredje hadde Storbritannia effektivt gullstandard. De innførte det aldri offisielt, men reelt var det gull som styrte.
Allerede noen få år ut i Den latinske myntunionens eksistens var flere lands regjeringer interessert i å bytte ut sølvstandard og bimetallisme med gullstandard. Det var et paradoks, fordi sølv hadde høyere verdi enn på en stund. Samtidig spådde man i USA at sølvet kom til å gå ned. Eventyrere hadde oppdaget store sølvgruver, og i løpet av tidlig 1870-tall sank sølvet i verdi.
Det avgjørende ble likevel en krig i 1870-71. Det var i denne krigen at Tyskland ble til. De bekjempet Frankrike effektivt, og framsto som den unge og lovende nasjonen. Tyskland hadde selv tenkt i retning gullstandard, og i 1873 innførte de gullstandarden. Raskt etterpå fulgte USA, av andre årsaker, Sverige og Danmark og til slutt, motvillig, Den latinske mynunionen. Gull var regelen i nesten hele verden.
Bimetallisme var viktig for sin tid, men den tiden var over. En av de store svakhetene var fenomenet kjent som Greshams lov. I tidene der sølv er overpriset i forhold til markedsverdien, bruker alle sølv og hamstrer gull. Når gull er overpriset, bruker alle det og hamstrer sølv. Dette fører til en skjev økonomi der mange penger mangler. Mennesker er, tross alt, mennesker, og leter alltid etter måter å spare eller tjene på. Til det var bimetallismen for ustabil.
