Lykkemynt er forbundet med overtro, men i tilfellet englemynten fra Frankrike er historien noe spesiell. Denne mynten var nødvendig for noen av Frankrikes største helter. Mynten er del av deres bevissthet, selv om den muligens er en røverhistorie fra ende til annen.
Preget under spente forhold
Det er ikke alle forunt å bli skrevet med gullskrift direkte fra den franske revolusjonen via Napoleon, restaurasjonen og så i den mest spennende perioden i fransk historie. Men denne mynten har en spesiell historie. Motivet ble først preget i 1791. Det var Augustin Dupré som sto bak designet. Mynten var da en sølvmynt i forskjellige valører, med hodet til Ludvig XVI på adversen. På reversen var det bilde av en skytsengel som skrev den franske grunnloven. Denne engelen var omringet av symbol på de nye franskmenn. Hanen var symbolet på de tapre gallerne, mens stokkene bundet sammen var republikken. I stedet for en øks, var det en frygisk lue.
Ludvig XVI prøvde å balansere mellom ytterpunktene, men han visste godt at revolusjonære var hans fiender. Dermed ble denne mynten litt for drøy. Så drøy ble den at Dupré ble kastet i fengsel i 1792. Ryktene ville ha det til at han fikk dødsstraff. Han hadde med seg en av sine skytsengel-mynter. På denne tiden var det nesten ikke mynter i det hele tatt, og i stedet ble verdiløse sedler sendt fram og tilbake. Nøyaktig hvordan det skjedde, vet vi ikke, men Dupré unngikk dødsstraff og slapp ut av fengsel. Ludvig XVI hadde hodet på adversen, men kort tid etter at Dupré slapp ut, ble hans egentlige hode skilt fra kroppen.
Napoleons lykkemynt
Det er bare ett problem med denne fortellingen: Den er høyst sannsynligvis ikke sann. I Charles Blancs «Kunstnere fra min tid» (side 182-84) nevnes ikke fengslingen med ett ord. Dupré var faktisk fra 1792 til 1803 den 14. offisielle myntmester ved Monnaie de Paris. Og han fortsatte å prege mynter. Den kanskje mest kjente utover engelen er av Herakles som forener gudinnene Likhet (Egalité) og Frihet (Liberté). Duprés design var generelt så revolusjonær at han kan sammenliknes med sovjetiske plakatmakere på 30-tallet. Grunnloven var like ekstrem. Faktisk var det fra 1791 til 1804 hele syv grunnlover. De skulle bli ti til.
Historien om lykkemynten til Dupré ble raskt spredt. Det var et godt symbol på kongens maktmisbruk, og mange hadde den som lykkemynt. Selv om selve mynten ikke ble preget lenger, var gamle engelmynter ettertraktet. Da Napoleon fikk orden på økonomien igjen, ble vanlige mynter preget i 1803. Ingen av dem hadde engel. Istedet var Napoleon svært kjedelig designmessig. Det var hans hode på den ene siden og en krans på den andre.
Napoleon selv holdt likevel mynten nær, og det ble hans lykkemynt. Den var med på kampene fra Austerlitz til Jena. Det heter at han ikke kunne finne den før slaget ved Waterloo, og at dette var med på å få ham til å tape krigen. Skjønt, dersom det stemmer, hadde mynten vært med ham på den katastrofale turen til Russland, så den hadde vel sitt å svare for allerede. Det er likevel paradoksalt at Napoleon selv avsatte Dupré og var selv skeptisk til revolusjonære mynter.
Fra revolusjon til dekadanse – i gull
I 1848 dukket mynten opp igjen. I en kort periode kom en gullmynt med engelen tilbake. Dette var i Frankrikes nest største revolusjonære periode. Monarkiet ble kastet på sjøen og folk var i opprør. De stolte ikke på tradisjonelle politikere, og valgte heller en sjarmerende figur som var nevø av den gamle general: Louis Napoleon. Han ble revolusjonær leder, men så ble han keiser igjen. Mynten forsvant, og ble erstattet av Napoleon IIIs egne mynter. De hadde, som hans onkels, bilde av keiseren.
Napoleon III spilte en viktig birolle som manipulert idealist både i Italias og Tysklands samling. Samtidig spilte han en viktig rolle i å gjøre Paris til en vakker og åpen by. Den var opplyst både av gasslys og åpne boulevarder som hand hadde fått ordnet. Han tok også initiativ til å redde de refuserte bildene som skulle starte den største kunstneriske revolusjonen, impresjonismen. Takket være Napoleon III ble Paris verdens kunsthovedstad.
Likevel ble han kastet da Frankrike tapte krigen mot Tyskland, og en ny periode dukket opp. Keiserens klamme hånd var borte, og i stedet fikk man «La belle époque», den vakre perioden. Det var naturligvis ettertiden som ga perioden det navnet, men dette var en helt spesiell periode. Optimisme og framtidstro dominerte. Riktignok var den iblandet hevntanker overfor Tysklamd, en stygg rettsak som viste hvor antisemittisk og korrupt den franske hæren var og populistiske opptøyer. Like fullt var dette en periode med kunstnerisk, teknologisk og intellektuell framgang. Frankrike la under seg store deler av verden. Og engelmynten kom tilbake. Nå ikke bare som 20 franc, men 50 og 100 franc. Disse 100 franc-myntene ble kjent som Monaco-myntene ettersom prinsedømmet hadde gjort stor lykke som Europas gamblinghovedstad. Dekadansen var et faktum.
Flygermynten
I perioden fram til første verdenskrig var denne gullmynten dominerende ikke bare i Frankrike, men også i mange land i Den latinske myntunion. Vår lykkemynt hadde ikke lenger den revolusjonære røde luen oppå de sammenbundne stokkene. I stedet var det Rettferdighetens hånd som voktet over franskmennene. Ifølge gravør Dupré var stokkene symbolet på samhørigheten og styrken til hæren og folket. Hanen var symbolet på årvåkenhet.
Hanen er ikke spesielt flyvedyktig, men likevel var den og resten av mynten selvskreven for franske flygere. Flygere på den tiden var som regel overtroiske, og svært få satte seg i et fly uten sin lykkemynt. Selv om man kan mistenke at det ikke gjorde store forskjellen, var det svært uvanlig at piloter som ble skutt ned og hoppet ut i fallskjerm ble videre beskutt. Dette var gentlemenn, tross alt. Dermed handlet flaksen mest om å få seg ut av flyet.
Engelmynten er kanskje basert på en røverhistorie eller to, men den hadde, og har, en viktig symbolsk verdi. Slikt skal man ikke ta lett på.
