, 22. desember 2019

Den franske revolusjonen skapte pengekaos

Den franske revolusjonen: Grunnloven smis av adelen (for anledning i rødt, hvitt og blått), presteskapet og tredjestanden.
Den franske revolusjonen handlet om nye lover og grunnlover, ikke om fornuftig sparepolitikk.

Den franske revolusjonen levde på lånte verdier. Derfor er det litt vanskelig å finne mynter fra perioden.

Først og fremst er ikke «vanskelig» det samme som «umulig». Det finnes mynter fra hele perioden. Imidlertid er de beskjedne i omfang. Og grunnen til det var at den franske revolusjonen ikke kan anklages for stabilitet og forsiktighet.

 

Økonomisk kollaps i det gamle regimet

Marie Antoinette fra 1770-tallet
Marie Antoinette uttalte seg aldri om at folk kunne spise verken brioche eller kaker, og hun forsto godt at folk sultet. Likevel var hun overdådig og sterkt mislikt av folket.

Årsakene til den franske revolusjonen er mange og kompliserte. Vi skal ikke prøve å forklare alt nå. Det vi vet, er at statsgjelden var en stor grunn til det. For Ludvig 16 arvet et hodeverk av en økonomi. Tipptippoldefaren til Ludvig, den kjente solkongen Ludvig 14, var muligens verst. En uskreven og fornuftig rettesnor blant konger var at man enten bygget slott eller gikk til krig. Ludvig 14 var i krig med mesteparten av Europa og samtidig bygget han det overdådige Versailles. Farfaren til Ludvig 16., Ludvig 15., var ikke stort bedre. Visstnok skal uttrykket «Etter oss kommer syndfloden» ha kommet fra ham eller hans elskerinne Madame de Pompadour.

Ludvig 16 var derimot langt mer forsiktig. Han visste at man trengte penger, både til gjeld og til en sulten befolkning. Kongen ville helst skattlegge både adelen og kirken. Dessverre var det ikke spesielt lett, da omtrent alle de lokale juridiske institusjonene, parlementene, gjorde opprør. Desperat innkalte Ludvig 16 inn den lovgivende forsamlingen, Stenderforsamlingen. Og det er her den franske revolusjonen virkelig setter i gang.

Vi skal ikke gå inn på alle de juridiske og politiske hendelsene som kom av den franske revolusjonen – da trenger vi femten-tjue blogginnlegg – men vi skal se litt på hvordan de prøvde å løse pengene. For det var en høyst uvanlig retning – en retning de hadde tatt før. Og en som smartere hoder argumenterte mot. Dessverre for Frankrike var smartere hoder i mindretall den dagen.

 

Obligasjoner blir sedler

Den franske revolusjonen løste pengeproblemer med obligasjoner
Dette er en assignat for 5 livre fra 1791. «Franc» ble ikke innført før 1795.

Den franske revolusjonen ble ikke en billig affære. Løfter om mer mat hjalp ikke. Frankrike hadde ikke penger å betale for maten de ville ha. Sedler eksisterte ikke, og det var for få mynter i sirkulasjon. I tillegg måtte gjelden betales. Derfor ble obligasjoner trykket opp i desember 1789. Disse obligasjonene het assignat, og lovet 5 % avkastning. Sikkerheten til disse obligasjonene lå i eiendom, stort sett ekspropriert fra kirken.

I 1790 fikk disse sedlene verdi som offisiell valuta som sedler. Avgjørelsen var ikke spesielt overraskende, fordi folket hadde brukt dem som sedler en stund likevel. Det første som skjedde deretter var at det ble trykket opp 800 000 nye assignater i tillegg til de 400 000 som allerede sirkulerte.

Våre faste lesere kommer muligens på at Frankrike hadde vært i en liknende situasjon tidligere. Under Mississippi-boblen ble sedler trykket opp for langt mer enn staten hadde grunnlag for. Dette endte med en økonomisk fiasko som ødela fransk økonomi. Her hadde man ikke lært stort.

 

Den franske revolusjonen spiser sine sedler

Det finnes et kjent sitat av den ellers marginalt interessante journalisten Jacques Mallet du Pan: «Akkurat som Saturn, spiser revolusjonen sine barn«. Guden Saturn spiste barna sine i frykt for at de ville gjøre opprør mot ham. Eksperimentet med sedler ble omtrent like dramatisk, om enn ikke like blodig.

For sedlene er det som kalles fiatpenger, altså penger som ikke har en verdi i seg selv. Papiret en seddel er trykket på tilsvarer for eksempel 100 kroner, det er et løfte om verdien 100 kroner. Og dette løftet er bare verd noe dersom folk tror på løftet. Og det gikk litt opp og ned. Når Frankrike gjorde det bra i krigene mot nabolandene, fikk assignatene økt verdi, mens når de gjorde det dårlig, sank de i verdi.

Men så var det dette med å lære av sine feil. For siden Frankrike solgte alt ekspropriert eiendom samtidig, sank den i verdi. Dermed var altså det som sikret seddelen mindre verd, noe som igjen gjorde at folk fikk mindre for sedlene sine da de kjøpte varer. Den franske revolusjonære tanken, igjen uten koblint til økonomisk teori, var å sette et pristak på varer. Dette medførte at alle som kunne tilby varer måtte selge med tap. Varene kom i stedet på svartebørsen, selv om terrorveldet som styrte da henrettet de tilknyttet svartebørsen.

Og nå kommer to gamle kjenninger på plass. Først Greshams lov. Dersom man kan velge mellom to betalingsformer som nominelt har samme verdi, men den ene er langt mer verdifull, gir man fra seg den andre. Kort sagt betalte alle med sedler, og de myntene som eksisterte, ble gjemt på kistebunnen. Det var derfor få mynter som kom inn til staten, og da kommer den andre kjenningen. For staten svarte med å prege flere sedler.

Til sammen ble sedlene solgt på det laveste for 8 prosent av sin nominelle verdi. Det vil si at dersom man hadde betalt 100 livre, i 1789, fikk man 8 livre i 1795. Det vil si, man fikk 8 franc, fordi i det året byttet valør.

 

Napoleon redder økonomien

Fairmined-minnemynten til Frankrike gjør ære på Napoleon
Øverst til venstre i hjørnet er franc germinal, tegnet på at Frankrikes økonomi var tilbake til normalen igjen. Franc germinal ble symbolet på en økonomi som var bedre enn noensinne før, og som markerte det moderne Frankrike.

Så hvordan ble denne skakkjørte økonomien reddet? I utgangspunktet måtte de erobrede områdene, som Nederland og Belgia, betale høye skatter til Frankrike. Det gikk bare i en kort periode.

Men så var det denne general Napoleon, da. Han hadde fått den muligens dårligste hæren å jobbe med da han tok over Frankrikes Italia-hær, det vil si de som skulle føre krig i sørøst. Han fikk dem i form, vant en rekke taktiske slag og erobret raskt mesteparten av Italia. Rike byer passet godt for plyndring, og hærene forsynte seg grovt. Han beholdt en del selv som betaling til sine menn, men sendte også en god del tilbake til Frankrike.

I 1794 ble terrorveldet avsatt, og etter litt fram og tilbake ble et maktsykt supperåd ved navn Direktoriet opprettet. I 1796 fikk de den gode ideen å erstatte assignat med en ny seddel de kalte territorielle mandater. Den skulle ha langt større verdi enn assignat, som nå gikk ut av produksjon, men ingen trodde på den heller. I 1797 ble Direktoriet tvunget til å gå tilbake til metallpenger. Problemet var at dette betydde at alle mynter vekslet hender, inkludert falske, utenlandske, utdaterte og klippede penger.

I 1799 ble Direktoriet erstattet av tre konsuler, der førstekonsul var Napoleon Bonaparte. I 1803 kom det endelig ut mynter i større skala igjen. De ble offisielt kalt franc germinal, etter den revolusjonære måneden germinal (21. mars til 19. april), men alle kalte dem «napoleon». Frankrike gikk så bra at Napoleon også utga gullmynter. Han nektet fiatpenger, og mynter ble igjen eneste betalingsmiddel.