Denarius var en av de viktigste økonomiske revolusjonene i antikken. I republikken ble de i lang tid preget fulle av symboler, propaganda og hint. Dette er historien om denarer fram til Augustus ble keiser.
En ting som gjennomsyrer Romerrikets historie fra omtrent 260 f.Kr. og fram til 300-tallet e.Kr., minst, er kampen mot Kartago, eller Punerkrigene. Og der var nettopp i den anledning at romerne skapte denarius.
Denarius reddet Roma økonomisk
I forrige innlegg tok vi opp Romerrikets første mynter fram til 218 f.Kr. De første myntene preget i Roma passet med kampen mot den mektige kong Pyrrhos og flere greske bystater. Deretter var det bare én stormakt som hindret romerne totalkontroll over halvøya og Sicilia: Kartago. Kartago var en mektig og noe bøllete motstander. Romerne lyktes imidlertid etter mye om og men å få kontroll over Sicilia. I 218 f.Kr. ble det mye verre. Brødrene Hasdrubal og Hannibal gjorde livet svært surt for romerne. Under Hasdrubal ble Kartago mektige i Hispania, og kontrollerte store sølvgruver de kunne betale soldater med. Hannibal terroriserte Romerriket i Italia. Romerne var livredde for ham, og de ble reddet av bymurene ene og alene. Hadde Hannibal hatt beleiringsvåpen, hadde Romerriket vært en obskur fotnote i historien.
Denarius oppsto en gang mellom 215 og 211 f.Kr. som en nødvendighet. Romerne hadde ikke råd til å prege store sølvmynter som didrakmer. Både vekten og finheten måtte reduseres. Fra 98 % sølv til 90 % (og delvis enda lavere) og fra nesten 7 gram til 4,5. Bronsemyntene ble også drastisk redusert i vekt. As, som veide mellom 270 og 330 gram, ble redusert til 54,5 gram. Hovedmynten ble imidlertid den laveste sølvmynten, en sestertius («inneholder halv tre»). I tillegg hadde man en quinarius («inneholder fem») og da denarius («inneholder ti»). Alt referte til As, men i realiteten var as stadig mindre verdt. De romerske myntene hadde nettopp denne verdien markert. Det sto en X på denarius, V på quinarius og IIS (to og semi, altså en halv) på sestertius.
På vei til økonomisk stormakt
Motivet på alle de tre sølvmyntene, med unntak av bokstaven, var av Roma på adversen og tvillingene Castor og Pollux som rir hester på reversen. Det eneste unntaket var at de fortsatte en stund med victoriatus. Dette var drakmen kjent i myntverdenen som victoriatus. Denne mynte nvar sannsynligvis holdt av som handelsmynt med greske bystater.
Etter at romerne bekjempet Kartago i år 201 f.Kr., ble de Middelhavets store makt. Dette kan virke merkelig ettersom makten egentlig lå hos grekerne. De viktige byene var ikke Roma eller Kartago, men Alexandria i Egypt, i Antiokia i Selevkidriket eller i Pergamon i dagens Tyrkia. I realiteten hadde de greske rikene slitt hverandre ned med intern krangling, og de hadde ikke modernisert seg militært på flere hundre år.
Et av tegnene på at Romerriket hadde forandret seg fra år 218 f.Kr. var at de gjorde noe de aldri hadde gjort før: de preget gullmynter. Gullmyntene fantes i 20, 40 og 60 as. Dette var altså 2, 4 eller 6 denarer. Disse gullmyntene er av naturlige årsaker svært sjeldne. Motivet her var av krigsguden Mars og en ørn med lynglimt i kloen. Dette var altså Jupiters fugl og våpen. Kort sagt symboliserte mynten kommersiell (gull), militær (Mars) og politisk (Jupiter) makt.
Bronsemynten viste den særromerske guden Janus, med to ansikter som symboliserer overgang. I tillegg var det bilde av en skipsbaug. Romerne hadde nylig gått fra å være landkrabber til sjøulker.
Denarius tar helt over
Utover tidlig 100-tall f.Kr. ble victoriatus faset helt ut. Quinarius og sestertius ble også mer eller mindre glemt. Nå var det bare to mynter som ble preget: Denarius og as. Begge ble noe utvannet, mest as. Over en lengre periode gikk forholdet mellom denarius og as fra hverandre. I 141 f.Kr. hadde forskjellen gått fra 1:10 til 1:16. Tilsvarende ble da quinarius og sestertius respektive 8 og 4 as. Selv om myntene knapt ble preget, ble de oppdatert.
Vi skal la de andre valørene ligge med en rask oppsummering. Quinarius og sestertius fikk sin renessanse, sammen med gullmynten aureus, under Julius Caesar sånn rundt 46 f.Kr. Fram til det var denarius mynten å regne med. Myntene ble preget ved Tempelet for Juno Moneta ved Forum Romanum. Det var tre magistrater omtalt som triumviri aere argento auro flando fierundo. På norsk: De tre menn somer ansvarlige for å prege bronse, sølv og gull. Disse menneskene var ansvarlige for innholdet av metall. Dermed kom navnene deres med på myntene, enten som initialer eller hele navnet.
I tillegg til navn ble også de tre herrer ansvarlige for design. Romerne hadde vært konservative i myntdesign, men rundt år 170 f.Kr. byttet de endelig ut tvillingene. I stedet ble det av alle Luna, månegudinnen, som red i sin biga (tohesters vogn). Dette er motivet til mynten i hovedbildet øverst. NATA under refererer til en eller flere av myntmesterne. Gudinnen Roma, altså personifieringen av byen, ble byttet ut først omtrent rundt år 150 f.Kr., som oftest med Janus. Likevel var Roma klart mest dominerende fram til det siste århundret f.Kr.
Fantasifull propaganda på denarius
Det var rundt 120 f.Kr. at denarene virkelig ble sluppet løs rent designmessig. Visse grunner til å velge motiver gikk igjen. Et av dem var det å ære sin familie. Et glimrende eksempel på dette er mynten som myntmester Sabinus utga i år 89 f.Kr. Det var bilde av en av stamfedrene hans, Sabinus, og bilde av et svært berømt motiv fra romersk historie eller mytologi (overgangen var vag i gammel tid). Det var da romerne røvet sabinernes kvinner og sabinerne og romerne til slutt ble venner. Å kunne spore familien sin så langt tilbake var god propaganda.
Nettopp propaganda var en annen vanlig framgangsmåte. Man kunne prege bilder av en mektig gud som var på Senatets side. Apollo symbolisert frihet, Jupiter makt og Mars framgang i krig. Ceres var fruktbarhet og grøde, mens Venus var mer menneskelig fruktbarhet. Ved å smiske med enten Senatet eller dominernde skikkelser som Marius, Sulla, Pompeius eller Caesar, kunne folk få fordeler.
Det fantes også de som hadde en egen agenda, eller mer presist ideologi. En viss Marcus Junius Brutus preget symbol på frihet, særlig frihetsgudinnen Libertas, hver gang han fikk en mulighet. Han likte også å vise til sin stamfar, Lucius Junius Brutus, som var avgjørende i å rive ned kongedømmet og etablere republikken. Han ble banemannen til den siste vi skal nevne her: Julius Caesar. For Caesar gjorde det utilgivelige og avbildet seg selv på mynt. Det var toppen av hovmod og diktaturiske trekk. Selv om mange hadde navnet sitt på mynt, var bilde utenkelig. Bare døde eller guder kunne være på mynter.
Da han ble drept, ble tilknytningen mellom mynt og guder regnet som ødelagt. Brutus selv ble avbildet på mynt, og det ble også de som kriget med og mot ham. Ikke minst gjaldt dette Marcus Antonius og Octavian. Da støvet la seg etter de mange krigene, sto bare Octavian igjen. Og han ble i år 27 f.Kr. omdøpt til Augustus. Og med det begynte keisertiden.
