Gimsøy var åstedet for den første norske daleren, eller gylden i visse versjoner. Historien er god, selv om det ikke endte bra for noen involverte.
Gimsøy var fram til midten av 1500-tallet et kloster. Fra 1537 av ble Norge protestantisk, høyst motvillig. I 1540 ble Gimsøy Kloster til Gjemse gård. Kort tid etter fikk Norge sin første daler (se nederst for diskusjonen om daler eller gylden). Dessverre forsvant sølvreservene på en brutal måte, og vi fikk bare sølvmynter fra 1543 til 1546. Den største mynten kom bare i det siste året.
Gimsøy ble nonnekloster
Gimsøy skal ifølge myten ha tilhørt en viss Dag Eilivsson, som ble kristen og bestemte seg for å sette opp et kloster i 1111. Det ble altså et nonnekloster av type benedektinerkloster. Sånn for ordens skyld var benediktinerne de klart største i 1111. Dette var et par år før Cistercienserordenen ble til. Det var de som bygget Lyse kloster utenfor Bergen, Tautra utenfor Trondheim og klosteret på Hovedøya utenfor Oslo. Dominikanermunkene og fransiskanerne kom ikke før hundre år senere.
Gimsøy ble et av de rikeste klostrene i Norge, men nonnene hadde ikke noe avslappet liv. Ifølge benediktinerne var dovenskap sjelens fiende, og arbeid var det som krevdes. Klokken to om natten skulle det lesets korbønn. Ved soloppgangen var det laudes, nok en gang en lovsang. Den første av dagbønnene het prim, og så var det ut og jobbe. Det var for øvrig bare to måltider om dagen.
Brutal utnyttelse og avslutning
Til tross for rikdommen var det klart at det gikk nedover med klostre. Svartedauden gjorde at mange mistet interessen for åndelighet ettersom de kunne dø når som helst uansett. Deretter dukket det opp flere anklager mot Kirkens maktmisbruk. På begynnelsen av 1500-tallet dukket tanker om reformasjon opp, og Christian II, en direkte utrivelig konge, brukte dette for alt det var verd. Han utnevnte verdslige forstandere av klostre. I 1523 kom de til Gimsøy kloster. Nonnene fikk til mat og klær, kongen fikk sitt og resten gikk i lomma til forstanderne. Dette varte for Gimsøys del kort, men så ble det hele overdratt til en viss Ivar Jenssøn Jernskjegg. Til slutt greide han å miste det.
Under Frederik I ble det en viss Hans som var myntmester. Hvorfor det? Vel, det verserte rykter om at det var lovende malmfunn. Først var det snakk om kobber, og så sølv. Problemet var at han ikek var særlig flink, og ble avløst av en viss Otto Anderssøn. Anderssøn ble selv ubarmhjertig avsatt, med kompensasjon i Hamar, av lensherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle. Han skrev til kongen at «Likeledes er alle nonnene med deres egen fri vilje utdragen og er gifte», med unntak av en gammel nonne som nektet.
Hanssøn var en bedrager så sleip at man må la seg imponere. Han hadde fått nyss om at man kunne gjøre Gimsøy til en bergstad, og så ble det en konkurranse om hvem som fikk det til. Han sa at Gimsøy ikke kunne brukes. Han kunne gjerne ta det over som lensgård. Dette bedrageriet viste hva slags person han var, og det er tvilsomt om nonnene var utdragne av fri vilje.
Denne gangen bet ikke kongen på, og i stedet tok bergmester Hans Glaser over. Nå skulle det bli en bergstad.
Bergstaddrømmen som brast
Glaser var svært dyktig, og kastet ikke bort tiden. Boliger og lagerhus ble planlagt, og de som jobbet ved bergstaden Gimsøy burde, mente Glaser, få gårder i området. De som bodde der skulle naturligvis kompanseres. Veier skulle bygges, møller settes opp og hele området moderniseres.
Grunnen var grei: «Riket fattes penger», het det. Og de moderne og usentimentale tankene til Glaser kunne gjøre Skien til et viktig sentrum. Imidlertid var ikke Skien spesielt interessert i det. Faktisk likte de svært dårlig å bli tilsidesatt. De motarbeidet ham hele tiden, og det hjalp ikke at deres katolske kirke ble tvangskonvertert. Kampen mellom bergmenn og bønder ble svært anstrengt, delvis fordi bergmennene sultet.
Til slutt eksploderte det. Hele Telemark gjorde opprør, og tyske bergmenn rundt om i Grenland og omegn ble kjeppjaget. Til slutt måtte kongen rykke inn med sin hær. Bøndene overga seg med vage løfter om fred. Dette skjedde ikke, fem av lederne ble drept, og bøddelen var den sjette – høyst ufrivillig.
Deretter gikk det stadig nedover. Bergmennene klaget på manglende betaling, fiendtlig befolkning og førmoderne transportmuligheter. Bøndene klaget på grådige og likegyldige ledere for bergverket. Glaser ble alvorlig syk, og måtte hjem. Til slutt var det bare en håndfull igjen. Kirken og klosterbygningene brant ned i 1546, visstnok etter et uhell. Dette ble symbolsk. Selv om det i 1549 reelt og 1552 formelt ble avsluttet, ble siste mynt preget i Gimsøy preget i 1546.
Og utbyttet var ikke all verden. Halvannet dusin kjente gylden, noen få mark, noen svært få 8 skilling og noen skilling ble til.
Gylden eller daler?
Myntene fra Gimsøy omtales vekselsvis som gylden eller daler. Så hvilken er rett?
Egentlig er dette et pussig spørsmål. Gylden var egentlig gullmynter. Originalt var disse gullmyntene like i verdi som Firenzes florentiner, men etter hvert hadde de mindre gull i seg. Nå hadde «florentiner» blitt oversatt til «gylden», og dette ble ekstra viktig da gullverdien falt. Man skulle kunne skille mellom de to.
Men dette er altså sølvmynter, eller sølvgylden. Den første sølvgylden dukket opp for første gang i dansk historie i 1516. Deretter kom de relativt sjelden ut. Den neste vi vet om, kom ut i 1522, i Christian IIs siste hele regjeringsår. Denne mynten var spesiell fordi den faktisk var den første med portrett i profil. Imidlertid var dette ikke av kongen, men hans sønn, som var hertug i Holstein-Glottorp. Mynten ble preget i byen Husum, og omtales vekselsvis som sølvgylden og husumdaler.
Og dette er et stikkord: Skillet mellom formell og praktisk omtale. Dersom det heter gylden og alle sier daler, er det da daler? Som vi har vært inne på mange ganger tidligere, kommer ordet «daler» fra Joachimsthal. Sølvmynter ble preget her fra 1519, og offisielt het også disse gylden. Men alle kalte dem Joachimsthaler fordi de satte en ny standard. Alle viste til dem. Sannsynligvis var de omtalt som Joachimsthaler-gylden, men det ble nok i meste laget.
Du kan med god samvittighet si begge deler.
Du kan lese mer om Gimsøy i bøkene «Nonneklosteret på Gimsøy» tilgjengelig via Nasjonalbiblioteket.
