, 18. september 2018

Randkanten – detaljer for å unngå svindel

Rader med britiske pundmynter stablet opp. Man kan se teksten DECUS ET TUTAMEN og annen skrift og ornamenter
Britene har lang tradisjon med å bruke tekst på randen sin. I Norge bruker vi mest riflet kant.

Har du lurt på hvorfor det er skrift, mønster eller andre detaljer på kanten av høykanten, randen, til mynter? I dag er det mest tradisjon, men opprinnelig de ble laget for å unngå svindel og bedrageri.

I dag har vi det som heter fiat-penger. Det betyr at myntene har en verdi som er større enn metallverdien. Smelter du om en tikrone, får du ikke ti kroner i metallverdi. Du får knappest noen ting, for metallverdien er helt symbolsk i forhold til pålydende verdi. Men tidligere var myntene verd metallet de var preget av. En sølvmynt var bokstavelig verd sin vekt i sølv, med en liten differanse på maksimalt 10-20 prosent.

 

Klipp i kanten var vanlig praksis

I de virkelig gamle dagene ble ofte sølvmynter utsatt for små tyverier. De ble rett og slett «klippet». Det betyr av man skar litt av kanten av myntene – litt på hver mynt. Det gjaldt å gjøre det så usynlig som mulig. Denne typen svindel fungerte godt så lenge mottakeren ikke oppdaget det. Siden flesteparten ikke hadde sett nye mynter, og myntene ikke var helt runde og like, kunne man klippe dem lettere uten at noen fattet mistanke. Jo mer uvørent mynten var laget, og jo mer vekten varierte, jo mindre sannsynlig var det at klipping ble avslørt. Det avklipte sølvet kunne man så smelte ned og få penger for.

Tre romerske mynter (siliqua). Den første er stor og intakt, den andre er "trimmet" og er mindre, mens den tredje er enda mindre, og nesten hele omskriften er klippet av.
Dette er en såkalt siliqua (en senromersk mynt) i uklippet, delvis klippet og svært klippet versjon. Legg merke til hvordan sølvet er fjernet fra kanten. Hakkene på den første mynten skyldes sannsynligvis feil i pregingen. (Foto: Wikimedia Commons)

Det betyr ikke at klipping av mynter var akseptert. Det ble gjerne sammenliknet med falskmyntneri. Vi vet at falskmyntneri ble svært strengt straffet. Dette var ofte regnet som en majestetsfornærmelse, og ofte måtte falskmyntneren bøte med døden.

 

Kreativ svindel med sølvmynter

Klipping var ikke den eneste måten som ble brukt for å svindle til seg sølv fra mynten. Det fantes også en annen måte å robbe sølv fra mynter på. Og disse disse metodene kunne være langt vanskeligere å få øye på.

En metode var såkalt plugging. Denne metoden fungerte bare på større mynter, det vil se de med en viss tykkelse. Disse kunne hules ut inni og materialet erstattes med mindre verdifullt materiale. Denne formen skal ha vært opphavet til det amerikanske uttrykket «not worth a plugged nickel» – ikke verd en fylt femøre. Ironisk er altså en nickel – fem cent – verd mindre enn metallet det er preget på.

Ifølge en artikkel fra New York Times fra 1910, eksisterte det også flere andre metoder for å lure til seg metall. Det var såkalt «coin sweating», for det meste brukt på gullmynter. En av metodene var å riste myntene mot hverandre slik at gullbiter falt av. En annen var å bruke elektrisitet og et «kjemisk bad». Det var stor oppfinnsomhet hva angikk svindel av mynter. Coin sweating skal også ha blitt brukt på sølvmynter.

 

Klipping forsvant fra moten

Et bord med et apparat festet til. Apparatet består av en sveive og et tannhjul. Midt på bordet er det et primitivt samlebånd.
En primitiv mølle som lagde mønster på myntkanten. (Foto: Wikimedia Commons)

Allerede i 1662 begynte det i England å bli vanskeligere å klippe mynter. Da hadde Tower of London installert en pregemaskin. Pregemaskinen la på mønster på randen, altså høykanten, på mynten. En av de første myntene som ble preget med denne pregemaskinen hadde randskriften «Decus et tutamen» – ornament og sikring.

Nå var tanken om å lage mynter med randskrift eller randmønster ikke noe nytt. Det er kjent at en fransk mynt fra 1577 skal ha hatt en randskrift. I Danmark-Norge dukket randskrift opp på mynter under Frederik III (1648-70). Det som var spesielt, var at det var mønstre på alle myntene, ikke bare de store.

Med bortfall av klipping, ble svindel mer og mer utført via falskmyntneri. De som prøvde seg på dette i England fikk imidlertid en formidabel motstander. Vitenskapsmannen Sir Isaac Newton brukte mye tid på å få has på falskmyntnere. Han sporet opp falskmyntnerne til en pub, og jobbet selv undercover som «stamgjest» å avsløre dem.

 

Moderne rander for å huske gammel historie

De første norske myntene under Karl Johan inkluderte mynter med ornamenter på randen. Fra sønnen Oscar I av var det imidlertid et enkelt system. Mynter med høyt sølvinnhold hadde rifler, mens de mindre myntene var glatte. Norge beholdt dette systemet også etter selvstendigheten.  Etter 1920 ble det i Norge uansett lite hensiktsmessig å klippe kanter. Da hadde Norge gått bort fra sølvmynter. Gullmynter var borte allerede i 1910. Svindel ved kutting av mynter var derfor ikke lenger et poeng.

Likevel ble detaljer på randen beholdt, men ikke konsekvent. Tiører kunne for eksempel ha glatt rand i en serie og riflet i en annen. Dagens mynter har både randpryd, og ikke. Femkronen har riflete rand, mens tikronen har delvis riflete rand. Tyvekronen og 1-kronen har ingen mønster på randen. I dag er det hensynet til blinde som er viktigste grunn til at noen mynter har riflet kant og andre glatt.

Men hva med skrift på randen? Dessverre slo det aldri an i Norge. Minnemynter som markerte sportsbegivenhetene OL på Lillehammer og Sykkel-VM 1993 hadde randskrift. Minnemynten for Eidsvoll hadde «Enig og tro til Dovre faller». Likevel er det en tradisjon som aldri tok av i Norge.

Den nye britiske pundmynten har også fjernet randskriften på vanlige sirkulasjonsmynter. Den runde pund-mynten som gikk ut av bruk i 2017 hadde randskriften «Decus et tutamen». Britene skal ha for at de holdt på tradisjonene lenger enn de fleste.