Det å samle på medaljer er en lang tradisjon som har gått i arv i Norge i generasjoner. I den siste tid har det også blitt noe for alle med historisk interesse. Imidlertid er det medaljen selv som bør være drivkraften for en medaljesamler, ikke omsetningsverdien.
Akkurat som med mynter, har medaljer en lang tradisjon. Og akkurat som mynter, har de beveget seg fra å være en dyr hobby for eliten til å bli en folkehobby. De finnes i mange versjoner, blant annet de som deles ut i idrettssammenheng og de som gjør ære på en hendelse, person eller epoke. Vi ser mest på den sistnevnte typen her.
Lang tradisjon med medaljer
Medaljer er en tradisjon som strekker seg helt tilbake til den gamle antikken og til romertiden. Romerske keisere ga dem gjerne ut i forskjellige størrelser til mennesker de ønsket å gjøre ære på. Det var vanlig å bruke dem som et flott smykke for begge kjønn.
Tradisjonen overlevde i begrenset grad i bronsealderen og i tidlig middelalder, men mot slutten av middelalderen blomstret den opp igjen. Medaljer ble laget av svært avanserte kunstnere for rike velgjørere som ga dem til andre rike mennesker. De beste gravørene hadde svært høy stjerne, som Pisanello. Pisanello var en av de tidligste medaljepregerne laget for kommersielt salg.
Det ble etter hvert stadig mer vanlig, også i Danmark-Norge, å gi ut medaljer i anledning kongelige bryllup, kroninger, seier i viktige slag og til andre begivenheter. Til tider kunne også overgangen mellom medaljer og mynter være uklar. For eksempel lagde Christian V reisemedaljer for å gjøre ære på de rike godseierne han besøkte på sin reise i Norge. De fire neste kongene laget reisemynter med samme funksjon.
Utover 1700- og 1800-tallet ble medaljer stadig oftere laget av medlemmer av borgerklassen og også for et mindre bemidlet marked. Ofte var det gravøren som tjente mest på medaljene, men de var ikke sjelden tilknyttet veldedige formål. Mens kunstnere flest ofte var fattige, var gravører som oftest anerkjente, etterspurte og rike. Mange gravører nøt nesten kjendisstatus og var ansett blant de fremste kunstnere.
Medaljer til ære og minne
De folkelige medaljene kunne også bli svært populære, som for eksempel 17. mai-medaljene på slutten av 1800-tallet og fram til unionsoppløsningen i 1905, samt i årene like etterpå. Disse medaljene kunne også være politiske. Det finnes 17. mai-medaljer med argumenter for uavhengighet, allmenn stemmerett og for fred.
Med normalisering, kom også medaljer som ble gitt ut til mennesker som på en eller annen måte hadde fortjent det. I 1888 kom for eksempel medaljen for lang og tro tjeneste. Åtti år senere, i 1968, lagde myntverket sammen med Røde Kors en medalje i anledning bryllupet mellom daværende kronprins Harald og Sonja Haraldsen.
Nettopp det å lage medaljer til ære og minne er en tradisjon som er ivaretatt den dag i dag. Fram til 2003 sto Norges Bank og Den Kongelige mynt bak en rekke medaljer som æret og minnet hendelser og personer. I 2003, da Den Kongelige Mynt kom i privat eie og etter hvert skiftet navn til Det Norske Myntverket, ble tradisjonen videreført. Norge har en lang tradisjon for å prege medaljer.
Medaljer har ofte sammenhengende ideer
En medalje er laget uten krav om offentlig godkjennelse. Slik står medaljørene friere til å eksperimentere med motiv, bruk av farger og form. Det er faktisk ganske vanlig at medaljer er del av en serie. Medaljer kan gjøre ære på konger, motstandshelter, ideer og en rekke andre felles temaer.
Forskjellen mellom mynter og medaljer er først og fremst at mynter har pålydende verdi, for eksempel 20 kroner. Det er også andre ting som skiller dem. Medaljer har for eksempel som oftest høyere relieff (topologi) enn mynter. Det betyr at avstanden mellom det nederste og det høyeste punktet er større. Dette gjør at medaljer får en klarere tredimensjonal effekt, og det gir oftest vakrere motiv. Dette er ikke en offisiell forskjell, men praktisk sett er det etablert. For eksempel ble de berømte stortingsmyntene fra 1861 bedt omgjort fordi de hadde for stor topografi. De ble omtalt som «medaljemynter» i samtiden.
Ikke investeringsobjekt
Det som uansett er sikkert, er at en medalje i hovedsak er et stykke metall som er omgjort til et flott minneobjekt gjennom en lang prosess. Prosessen bak å lage en medalje involverer mye jobb med design og håndverk på høyt nivå. De fleste medaljene har som funksjon å gjøre ære på noe eller noen, og å være vakre. De som samler på medaljer, gjør det som oftest for sin egen del – tema eller utforming.
Det er også en misforståelsen ofte dukker opp. En medalje er ikke relevant for mange myntsamlere. For dem er det mynter som har verdi. I myntverdenen er det for eksempel en enighet om hvor stor verdi en Morgan-dollar fra 1897 har. En medalje på den andre siden mangler både det offisielle stempelet og den aksepterte verdien. Moderne medaljer har først og fremst en emosjonell eller historisk verdi for eieren, snarere enn en bestemt omsetningsverdi. Metallverdien vil ofte utgjøre en gulv for hva en medalje er verdt.
Selv om enkelte eldre medaljer kan være verd mye på grunn av høy alder, har moderne liten økonomisk verdi på andrehåndsmarkedet. Man bør derfor kjøpe en medaljer om man har lyst på dem, for å sikre seg et hyggelige minne, og ikke som investering.
Medaljer er først og fremst samleobjekter. Men til gjengjeld kan de være veldig pene.
