, 12. august 2019

1826 – det kaotiske myntåret

År 1826 er et mynthistorisk pussig år. Bronsemynter blir sølvmynter, Karl Johan får draperi og dårlige preg skaper samlermani. Ikke dårlig for et ellers beskjedent år i norgeshistorien.

Nå er det ikke slik at ingenting skjedde i 1826. Halden, da Fredrikshald, brant, uten at det fikk store konsekvenser for byen. Vi fikk vårt første dampskip, «Constitutionen». Prins Carl, blivende Karl IV, blir født. Likevel er det ikke dette helt nok til at året skilles fra de andre. Numismatisk var det likevel interessant.

 

Draperiet av 1826

Skikken om å ha draperi på myntene fra 1826 av kan komme fra denne mynten fra 1821
I 1821 dukket Karl Johan opp på en hyldningsmynt med latinsk omskrift og referanse til Gusaf Vasa. Gustaf II Adolf og Frederik I.

Karl Johan v hadde i så godt som alle sine avbildninger en høy krage. Selv statuen av ham utenfor Slottet viser ham i militæruniform med høy krage.

Så, på midten av 1820-tallet, dukket han plutselig opp i draperier. På statuer ser han langt mer romersk ut. Det er fortsatt unntaket fra regelen, men byster både på Vitenskapsakademiet på NTNU i Trondheim og på Orangeriemuseet i Stockholm finnes det eksemplarer. Ikke bare det, utover 30-tallet fikk han også sønnen Oscar I drapert i romersk uniform. Og i 1826 ble altså dette romerske draperiet inkludert på riksdaler, etter å ha dukket opp på 24 skilling og 8 skilling året før. Riksdaler har en mer offisiell rolle enn skillemynter. Slik teller det ekstra.

Så hvorfor er dette viktig? Vel, det å flørte med å kle seg som en romersk keiser er ganske alvorlig. Det antyder eneveldig makt. Selv Napoleon, som var keiser, brukte bare en laurbærkrans, og først fra 1807. Og Karl Johan hadde nylig tapt kampen om absolutt veto i Stortinget. Hvorfor ville han kle seg som en keiser?

Bakgrunnen til dette merkelige valget kommer sannsynligvis fra Sverige. I 1821 ble en riksdaler (se bildet) preget for å ære 300 års minne om Gustaf Vasa. I den var omskriften på latin. Carl ble til Carolus og konung ble til rex. I den sammenhengen kan draperiet ha vært vesentlig. Det ble også et engangstilfelle på de store myntene. Bare på de laveste valørene, opp til 2 skilling, hadde han draperier på svenske mynter.

I Norge, derimot, dukket han opp på de store myntene fra 1826. I tillegg er faktisk motivet på de norske myntene noe annerledes enn de svenske. Slik var det ikke en ren kopi, men et bevisst valg.

 

Den sjeldne mynten med det dårlige preget

I 1825 byttet Den kongelige mynt myntmester. Etter at Johan Georg Prahm gikk av som myntmester i januar 1824, manglet det en myntmester i ett år, da Johan Michael Kruse tok over. I seg selv var ikke dette nødvendigvis viktig. Men det var altså slik at med Kruse kom også disse draperimyntene. I 1826 dukket motivet opp på riksdaler.

Dette i seg selv er interessant. Det som gjør det enda litt mer interessant, er altså at i 1826 bestemte gravøren Middelthun seg for å legge en M til på mynten. Nøyaktig hva som motiverte ham, kan man undres på. Det var et år for sent for å markere ny myntmester. M var uansett ikke til ære for myntmesteren, med mindre det handlet om mellomnavnet. Kan det ha vært en egotripp? Et annet alternativ er at de ikke skulle sirkuleres.

Problemet med portrettet er at det er for høyt. Dette gjorde at mynten ikke kunne fullpreges. Dette igjen gjorde at det ikke finnes eksemplarer i usirkulert kvalitet, selv om de faktisk var usirkulerte! Dermed kan det hende at M var med for å markere at de var en prøvemynt som ikke skulle ut.

Verd å merke seg er at myntene med M faktisk har hatt en markant økning av nominalverdi. Da Myntkatalogen Norges Mynter omtalte dem i 2002, lå prisantydningen på 65 000 for høyeste nivå, 01. Sytten år senere lå den på 225 000.

 

Danske småmynter sirkulerte

Dersom det kan virke som om vi gikk harelabb over 1825 i denne sammenheng, var det en grunn til det. For selv om Karl Johans keiserambisjoner debuterte i 1825, var dette en tid der småmynt lå lavt i verdi. Fordi selv om Norge fikk preget egne mynter i 1816, var det fortsatt gamle danske mynter i bruk. Og i en blanding av overtro og sparing etter en tung tilleggsutgift i 1816 ble bronse til sølv.

Det var ikke behov for alkymi for å gjøre bronsemynter til sølvmynter. Overtroen var noe helt annet. Der het det at sølv beskyttet mot hekser og onde ånder. Det var ikke uvanlig at énskillingmynter ble brukt i plagg og kjernestaver. Problemet var naturligvis at disse myntene ikke egentlig inneholdt sølv. Likevel forteller overtroen om at man antok dette.

For grev Wedel var sølvskatten av 1816 spesielt tung. Da han listet opp sine verdier for sitt nest siste avdrag, hadde han ifølge regnskapet 6 kilo toskillinger. Disse ble ikke tatt med i betalingen, muligens fordi over halvparten var eldre enn 1788. Disse hadde veldig lite sølv i seg, om i det minste mer enn enskillingmyntene. Så selv om de ikke ble brukt som betaling her, ble de høyst sannsynligvis satt i sirkulering andre steder.

Dermed var man i den situasjonen at skillingsmynter hadde liten verdi og liten etterpsørsel. De første 24 skillingene, fra 1825, ble bare preget i 4600 eksemplarer. Det ble preget hele 26 600 i 1827, etter at man fikk redusert innførselen av danske mynter. Deretter ble de preget i små opplag. Åtteskillingene ble preget i 15 900 eksemplarer i 1825 og 13 800 i 1827. Så forsvant de.

Det man sitter igjen med, er at midten av 1820-tallet var en interessant periode for norsk mynthistorie. Men Karl Johan hadde neppe keiserambisjoner.