Vikingmynter fra Norge kom fra handelens livlinje, Slilkeveien. I en tid der muslimske kjøpmenn knapt kjøpte noe, var det én ting de var ute etter. Og vikingene hadde dette i overskudd.
Vanligvis tenker vi på at vikingene dro vestover til Irland, England, Frankrike og deromkring. Det var imidlertid nok av vikinger som dro østover, og det var litt av en reise.
Fra Gotland til Russland
På denne tiden, tidlig 800-tall, var det vanskelig å dele inn vikinger etter nasjonalitet. Likevel var det nok flest svensker som dro østover, med nordmenn og dansker ispedd. Siden vikingskipene hadde smal kjøl, kunne de seile på kjøen.
Og du verden, det gjorde de. Det var særlig langsmed Dnjepr de dro, og på veien bygget de opp et lite imperium. Det begynte med Holmgård, en stor gård som etter hvert ble Novgorod, Russlands eldste by. Deretter bygget de opp et område noe lenger sør, som fikk navnet Kiev. Lokalbefolkningen kalte vikingene rus, og dette området ble til Russland.
Plyndring og oppdagelse helt til Persia
Nå må vi ikke glemme at vikinger var vikinger. Og det var ikke slik at alt var bare hyggelig. Vikingene begynte gjerne med plyndringer før de gikk over til handel før de igjen gikk over til å bosette seg. Og det betydde at det var nok av lokale slavere som hadde blitt tatt som treller.
Vikingene fant veien til Svartehavet, og kom i god kontakt med Østromerriket, der flere ble leiesoldater. Andre dro videre. Helt øst i Svartehavet fant de en elv som gikk mellom store og lille Kaukasus. Via den elven kom de til Det kaspiske hav, og derfra igjen til et område helt nord i Iran – Tabaristan.
Dette var lenge før både kristningen av Skandinavia og korstogene. For vikingene var forskjellen mellom kristne og muslimer uvesentlig. Det som derimot var vesentlig, var at begge var ute etter slaver. Vikingene kunne ikke selge kristne treller til kristne eller muslimske treller til muslimene. Og enda de kunne selge hverandres folk som treller, var det en enklere løsning tilgjengelig. Slaviske folk var stort sett hedninger, og de kunne fint være treller for begge.
Hedenske sølvpenger ble vikingmynter
I begynnelsen plyndret vikingene kysten, men det skal ha gjort deres allierte så forbannet at det ble en slutt på det. I stedet kom de for å forhandle. Tabaristans hovedby het Amol, og Amol hadde et stort slavemarked.
På sin side var innbyggerne i Tabaristan i en litt kinkig situasjon. Lenge hadde de brukt myntene fra det nå utraderte Sasaniderriket. Da det ble slutt på dette riket, hadde Tabaristan preget egne mynter som liknet. På 700-tallet ble Tabaristan erobret av Det abbasidiske kalifat, det vil si det samlede muslimske riket. Det var først nå, på tidlig 800-tall, at Tabaristan måtte bytte ut sine mynter.
Vikingene hadde ikke store erfaringen med pengeøkonomi. De likte sølv, og det kunne gjerne komme som små skiver, så lenge det var nok av dem. Dermed ble Tabaristan kvitt mynter de ikke lenger kunne bruke, og vikingene fikk store mengder sølvmynter. Alle vant – bortsett fra de uheldige slaverne.
Vikingmynter langsmed livsåren
Myntene ble med vikingene tilbake til Kiev. Der ble egne slavemarkeder til. Andre dro videre til Novgorod, der det igjen ble slavemarkeder. Noen dro igjen det siste strekket, helt opp til Gotland, Avaldsnes eller hvor enn de kom fra. Vi har funnet vikingmynter i hele Skandinavia.
Det er viktig å huske at disse myntene ikke bare endte opp i Gotland, de byttet hender langsmed elvene. Dnjepr var livsåren til vikingenes nye områder. Sølv, mat, pels, honning og en rekke andre varer gikk opp og ned elven, og ut i Svartehavet eller Østersjøen.
Så hvordan endte det? Vel, Kiev ble styrt av en viss Rurik, eller Hrørik på gammelnorsk. Han var viking, og startet et kongedømme som styrte til 1600-tallet, da Romanov-dynastiet tok over. Vikingene ble del av befolkningen, og blandet seg med slavere og tyrkere.
