Gjennom verdens kunsthistorie kan du finne mye vakkert, innsiktsfullt og gripende. I anledning at settet Verdens kunsthistorie er blitt sluppet, vil vi se litt på de utvalgte maleriene.
Vil du være med på å kåre verdens vakreste maleri? Trykk her for å stemme!
Kunsthistorie foreviget igjen
Dette er den andre i Samlerhusets rekke om kunsthistorie på mynt der den første handlet om norsk kunst. Det å heve blikket og få et større inntrykk gjør serien godt. Utvalget ser ut til å falle mellom midten av 1400-tallet og slutten av 1800-tallet. Denne avgjørelsen er ikke uvanlig, da malere som Magritte og Dalí (og delvis Picasso) fortsatt har opphavsrett. Så hvilke malerier er med, og hvorfor er de det? La oss gå gjennom dem kronologisk.
Men først er det lurt med litt bakteppe. På begynnelsen av 1400-tallet ble en rekke romerske kunstverk gravet fram i Italia. Italienerne fikk en ny begeistring for det imponerende håndarbeidet maleriene og statuene. Den gamle kunsten ble gjenfødt i den nye, og dermed fikk tiden senere navnet «gjenfødelsen», eller renessansen. Fra nå av var idealiserte og kjedelige mennesker som svever i luften ikke lenger viktige. Kunsten skulle være naturtro, spennende og gjennomført. Perspektiver, nakne menneskekropper, vill natur og forståelse av lys var det som gjaldt. Og man kan knapt finne et bedre eksempel på dette enn vårt første maleri.
Jan van Eyck – Arnolfinis bryllup
Renessansen forbindes først og fremst med Italia, men det var et annet sted som var dem verdige konkurransen; Flandern. Nordbelgiske kunstnere lyktes mesterlig å male på en måte som fikk oss til å se ting man før ikke kjente til. Og det var knapt noen bedre på dette enn Jan van Eyck.
Bildet er av et par, nylig gift og med kvinnen allerede gravid. Bildet er fargerikt og imponerende, og selv om Arnolfini selv ser ut som Putin, virker det lykkelig. Sannsynligvis var nok dessverre bruden død innen maleriet ble ferdigstilt.
Det som er så utrolig spennende med maleriet er detaljrikdommen. Gjennom å male med olje, greide van Eyck å sikre detaljene på en måte ingen før greide. Se på pelsen til brudgommen, på hunden eller klærne til bruden. Alt er en imponerende virkelighetsnær gjengivelse. Ingen før greide det, og selv lenge etter er det vanskelig å kopiere.
Mest imponerende er nok likevel speilet som henger bak ekteparet. Man kan se ryggen deres og en skikkelse i blått, sannsynligvis van Eyck selv. Rosenkransen til venstre er også usedvanlig detaljert. Speilet er konkavt, og man ser hvordan alt i speilet er buet slik det skal være. Ingenting unngår van Eycks skarpe blikk, og mange har latt seg inspirere av dette mesterverket. Det er en grunn til at dette er selvskrevet når man skal velge malerier fra vår kunsthistorie.
Trykk her for å stemme på «Arnolfinis bryllup»!
Sandro Botticelli – Våren
Av og til er det viktig å huske på at et kunstverk først og fremst skal være vakkert. Og det er vanskelig å finne noe vakrere enn dette maleriet. Botticelli kan som ingen andre male elegante og vakre menneskekropper med lange ekstremiteter. Disse vakre gudene og gudinnene hører ikke med i en historie. Det er ingen mytologisk gjenfortelling her. Det er bare en avbildning av Våren (Flora, i blomstrete kjole), Venus (i midten med kjole og rød kappe), de tre gratiene, Mercur (til venstre i rød kappe) og Vestavinden Zefyr (i gråblått).
Dette maleriet kan tolkes dersom du vil, men det trenger du ikke. Det er en ode til våren og til livets årstid. Botticelli brukte lang tid på å få med seg omtrent 500 planter, der 190 er blomster. Selv om bakgrunnen er mørk, yrer det av liv, av glede, av begeistring og av skjønnhet. Der det er mange påminnelser om verdens utilstrekkelighet, er denne hyllesten til liv så spesiell at mange regner det blant verdens vakreste bilder.
Trykk her for å stemme på «Våren»!
Leonardo da Vinci – Mona Lisa
Hva kan man si om dette maleriet som ikke allerede er sagt? «Mona Lisa» heter på italiensk «La Gioconda», som er et ordspill fordi det både er hennes nye etternavn og at det betyr «den smilende». Smilet er underfundig, blikket analyserende. Der ser ut til at hun vet mer enn oss.
Leonardo da Vinci var dessverre svært flink til å utsette. Han skapte kunstverk som revolusjonerte verden da han gadd. Dette maleriet tok enten tre år eller resten av livet. Det er vanskelig å si. Man tør ikke tenke på hvordan verdens kunsthistorie hadde sett ut om han hadde fullført mer.
Undertegnede har latt seg særlig imponere av det tynne, sorte sjalet som draperer henne. Da Vinci var flink til å la det forandre fargen akkurat nok, som man kan se i overgangen mellom overarmen og underarmen. Den ene sterkt gul, den andre mørkere, men ikke så mye. På fint kalles denne glidende overgangen sfumato, eller røyklagt. Jeg kaller det førsteklasses teknikk.
Trykk her for å stemme på «Mona Lisa»!
Michelangelo – Adams skapelse
Dersom de yndige kvinnene til Botticelli og de forsiktige røyklagte jordfargene til da Vinci ikke er noe for deg, er kanskje dette bildet noe for seg selv. Michelangelo elsket sterke farger, kraftige mennesker og skarpt lys. Ingen gjemmer seg i skyggen, ingen forvises til periferien.
Michelangelo har her gjenskapt der alt liv ifølge Bibelen ble til. Gud fremstår nærmest som Zevs med sin mektige overkropp og lange skjegg. Hans engler fyller ut den markante røde kappen. Ifølge en teori er Guds røde kappe med på å skape en «hjerne» komplett med hjernestamme (Guds ben). Det er blitt foreslått at han fant ut dette gjennom å bevitne en disseksjon. Dette var strengt forbudt på denne tiden.
Dette er typisk for Michelangelo. Mer enn noen andre kunstnere kjente han til menneskekroppen. Menneskene er aldri forsiktige og spake, men fulle av liv og begeistring. Riktignok er selv kvinnene (se hun som Gud holder rundt) mer maskuline hos ham enn de fleste menn i andre malerier. Likevel er livsgnisten og detaljrikdommen så god at man tilgir det meste.
Trykk her for å stemme på «Adams skapelse»!
Caravaggio – Peters korsfestelse
Vår kunsthistorie beveger seg videre, nå til barokken. Og Michelangelo Merisi da Caravaggio er sin navnebrors motsetning. Der alt er lyst og sterkt for Michelangelo, er Caravaggio ekspert på å bruke lys og mørke aktivt. Vi kan ikke noe for det, øynene dras mot den lyse St. Peter. Selv hans bødler er uinteressante. Bare en av dem har et ansikt.
Noe annet som er spennende er at ingen av modellene har Michelangelos muskuløse kropper. Ei heller har de Botticellis lange ermer eller Leonardos underfundighet. De ser ut som folk flest, en revolusjon på den tiden. Ingen perfekte modeller brukes, i stedet ser vi en gammel mann.
Likevel blekner alt overfor én ting: Drama. Dette er først og fremst et dramatisk bilde. Peter blir korsfestet, og du kan se frykten i øynene hans. Smerten av å ha armene naglet til et kors er lett å se. Du kan også merke frykten for at han nå blir korsfestet opp-ned. Dette er ikke et sjarmerende bilde, dette er virkeligheten usminket. Og det gjør Caravaggio til en av verdenshistoriens viktigste kunstnere.
Trykk her for å stemme på «Peters korsfestelse»!
Rembrandt van Rijn – Nattevakten
Egentlig er ikke dette en nattevakt. Det er et kompani som er ute, sannsynligvis om dagen. Det fikk navnet på grunn av at et sort lag av patina hadde lagt seg over bildet. Det «riktige» navnet er så langt at vi hopper over det her.
Det som er spennende her er to ting. For det første størrelsen: Dette bildet er enormt. Menneskene her er avbildet nesten i 1:1-størrelse. Denne størrelsen gjør at maleren kan tillate seg mange detaljer. Detaljene er symboltunge, fra fuglen i kvinnens belte til fargene på klærne, sterkt rødt for blod, gul for seier. Igjen brukes lys og skygge for å hjelpe oss mot bildets sentrum.
Akkurat som hos Caravaggio, er dette vanlige folk, og akkurat som med ham er dette et aktivt og dramatisk bilde. Ting skjer foran øynene våre. Bruken av lys og skygge forteller oss hvor vi skal se, men Rembrandt lar ingen i maleriet spille andrefiolin. Her får vi ikke rygger og ben, men detaljerte ansikter. Klærne hos alle er malt på en vakker måte. Bildet får derfor både liv og karakter på en helt spesiell måte. Malet viser klart hvrofro Rembrandt regnes blant de fremste når vi snakker om kunsthistorie.
Ifølge en etablert teori er en mann i midten bak faktisk Rembrandt selv. I så fall er «Nattevakten» sannsynligvis verdenshistoriens mest imponerende selfie.
Trykk her for å stemme på «Nattevakten»!
Jacques-Louis David – Napoleon krysser Alpene
Ingen kunstsamling er komplett uten noe kontroversielt. Og den nyklassiske maleren David er definitivt noe for seg selv. David fulgte en stil som var opptatt av gamle romerske idealer. For David og hans samtidige var dette brudd med rokokko-stilen. De var lei unge adelige ungdommer på piknik eller i husker. Og selv om nyklassisisme er mer perifer innen kunsthistorie, er David en kjempe.
David ble kanskje den viktigste maleren. Han lyktes å fange det dramatiske fra barokken uten å gjøre det dramatisk. Som man ser på bildet av Napoleon, er det en hendelse man kjenner godt til. Det David fikk til var å vise keiseren som en mesterlig og heltemodig leder bare ved å plassere ham på en steilende hest. Det er ikke en spesielt dramatisk bakgrunn. Du ser så vidt kanonene i bakgrunnen. Likevel har David greid å skape et maleri der alt kan sies i noen få malerstrøk.
Symbolikken er enkel her. Hesten er vill og utrygg, men Napoleon har kontroll. Bruken av kappen er også svært bevisst. Den er gjort overdreven stor, og hinter til Romerrikets togaer. Napoleon er en Augustus eller en Caesar som skal skape et nytt og imponerende rike. Og nettopp her ligger kontroversen. Dette er et propagandamaleri av en annen verden. Det hjelper deg å føle – du skal la deg imponere av den dyktige keiseren. Men samtidig lyktes det så veldig godt. Du vet at det er propaganda, men det fungerer. Napoleon framstår som løsningen på det ville og utrygge Europa.
Trykk her for å stemme på «Napoleon krysser alpene»!
Francisco Goya – 3. mai 1808
Spania har en rar rolle i vestens kunsthistorie. De dukker opp med en håndfull malere, men nesten alle er genier som forandrer kunstens retning. En av de største av disse er Francisco Goya.
Maleriet til Goya er bare 13 år yngre enn Davids. Likevel framstår det som om det er 100 år yngre. Man kan se hvordan Goya har lånt av Caravaggio her. Hovedpersonen, i ferd med å bli skutt av Napoleons soldater, er lys. Han har kirkens farger, hvitt og gull. Napoleons soldater er grå og uvesentlige. Der de andre frykter døden, omfavner denne mannen det. Det er nesten som om han dør for våre synder.
Det som kanskje er det mest geniale, er hvordan Goya greide å si så mye med så enkle pennestrøk. Ansiktene er enkle, nesten karikerte. Likevel ser du følelser, smerter og åpenbaringer i dem. Gjennom å fjerne forstyrrende elementer har Goya skapt et mer dramatisk maleri enn noen andre teknikker. Streken til Goya minner om impresjonistene på 1870-tallet og ekspresjonistene på 1890-tallet, og begge lot seg inspirere i stor grad.
Trykk her for å stemme på «Tredje mai 1808»!
Claude Monet – Inntrykk av en soloppgang
Fotoapparatet slo gjennom i 1839, og kunne fange detaljer mer presist enn de fleste malere. Malerne måtte derfor oppdage noe nytt som de kunne fange. Langt på vei kan malerier fange følelser og farger bedre enn fotoapparatet, men det i seg selv var ikke nok. Malerkunsten trengte en vei videre for ikke å bli utdatert. Løsningen kom på en usedvanlig måte.
Claude Monet hadde selv oppdaget at lyset ikke oppførte seg i virkeligheten som i malerier. Det var fordi malerier var malt i et studio med perfekt lyssetting. Monet malte heller utendørs, utenkelig på den tiden. Der oppdaget han også en annen ting: Lys oppfører seg annerledes enn man tror. Han lot seg inspirere av at en vegg kunne være hvit, gul, rød og blå avhengig av når på dagen man malte den.
Hans store gjennombrudd ble nettopp «Inntrykk av en soloppgang». Maleriet er havnen i Le Havre som våkner til liv, og inntrykket han får av morgendisen og lyset som skinner gjennom det. Selv til Monet å være er dette fattig på detaljer. Du enser noen skip og kraner i bakgrunnen, men de er nesten ikke synlige. Det er ikke poenget heller. Dette er et eksperiment med lys som blir mer og mer spennende for hver gang man ser på det. Solen bader i bølgene, roerne beveger seg videre, himmelen blir lysere, men ingenting har fokus. Monet vil ikke fortelle deg hva som er bildets sentrum. Det er ikke noe sentrum, det er ingen handling, ingen propaganda og ingen hovedperson. Det er bare et inntrykk av verden slik den egentlig er.
Skal man velge ett maleri som forandret vår kunsthistorie mer enn noe annet, er dette en hovedkandidat. Det er ikke uten grunn at den revolusjonære perioden impresjonismen er oppkalt etter dette bildet.
Trykk her for å stemme på «Inntrykk av en soloppgang»!
Pierre-Auguste Renoir – Roernes frokost
Renoir var en annen av impresjonistene. Han var aldri så vag som «Inntrykk av en soloppgang» (til sitt forsvar var ikke Monet det heller). Renoir likte heller folk og by enn bygninger og landskap. Hans ekspertise var å skape stemning med flotte penselstrøk. Fargene flyer i hverandre og skaper en flott effekt. De harde linjene er borte, og alt er mykt og behagelig.
Vi sa om Botticellis «Våren» at kunst av og til bare skal være vakker. Dette maleriet må være blant de vakreste som finnes. Menneskenes livlige væremåte, den behagelige atmosfæren, de mangesigende blikkene fra særlig de litt i bakgrunnen og de flotte fargene skaper en opplevelse som gjør at man vil inn i bildet. Selvfølgelig er det idealisert. Det er hele hensikten. Men Renoir har lyktes å finne noe som alle kan føle seg nær til. Europas kunsthistorie trenger ikke alltid å være drama, det kan også være skjønnhet for sin egen del.
Trykk her for å stemme på «Roernes frokost»!
Edvard Munch – Vampyr
Først av alt: Hvorfor ikke «Skrik»? Sannsynligvis fordi det maleriet var med i den første kunstserien, om norske malerier. Men også fordi dette maleriet gjør lite mye med langt færre virkemidler.
Munch pleide å bruke sterke farger og overdrevne ansiktsuttrykk. Dette har, med ett unntak, ingen av delene. Med små grep har Munch greid å male et dramatisk inntrykk. Vampyren suger livskraften ut av mannen. Hennes blodrøde hår glir inn i blodet hans. Ansiktet, ofte Munchs hovedfokus for å spre følelser, er knapt synlig hos noen.
Dette er et tidlig-ekspresjonistisk bilde, det vil si at det har som hensikt å skape en følelse. Det er også det som heter symbolistisk. Kort sagt er det ikke bare om en vampyr. Dette handler om det anstrengte forholdet mellom mann og kvinne. Hun er liv, men hun suger også liv ut av mannen. Dette sier naturligvis mest om Munch, men samtidig er det et flott bilde på hvordan visse mennesker suger til seg andres livskraft. Mest spennende er det likevel at Munch lyktes å gjøre dette bare ved noen pennestrøk. Alt unødvendig er fjernet, og likevel er dette et av verdenshistoriens mest dramatiske malerier.
Hvorfor ikke «Skrik»? Fordi Munch er mye mer enn det. Munch var en av de store vendepunktene innen kunsthistorie. Og dette bildet mer enn understreker hans nytenkning.
