Tempelridderne forbindes gjerne med korstog og krig, men de var langt mer enn det. Blant annet var de en av Europas første fungerende banksystem.
Hvordan får du med deg store summer fra kalde og fredelige England til varme og farlige Judea? Løsningen viste seg å være like enkel som den var revolusjonerende for europeisk økonomi. Og den involverte riddere som troverdige mellommenn.
Tempelridderne skulle kjeppjage landeveisrøvere
Tempelridderne var en orden med monastiske riddere, det vil si en blanding mellom munk og ridder. De ble skapt ene og alene for å passe på pilgrimer som ofte ble angrepet på vei til Jerusalem. Navnet Tempelridder kommer fra at de ble grunnlagt på Tempelhøyden i Jerusalem der etter sigende Solomons tempel sto. Egentlig het «De arme ridderne til Kristus og Solomons tempel». Sånt blir det forkortelser av.
I begynnelsen levde e av almisser, men de hadde mektige allierte. En av dem var Bernard av Clairvaux, som dannet en egen munkeorden kalt cistersienserne. Han hjalp dem med å bli godkjent i kirken, noe som ga dem enda flere bidrag og sterk rekruttering. Pave Innocent II ga de mtil og med rett til å se bort ifra lokale lover. Kort fortalt trengte de ikke å betale skatt eller avgifter da de passerte over en grense. I tillegg til å jage banditter og landeveisrøvere, markerte de seg også på slagmarken.
Et bankvesen blir til
Som munker hadde de avlagt et fattigdomsløfte på individuell basis, men selve organisasjonen ble stadig rikere. I tillegg valgte mange adelige å la tempelridderne styre sine områder mens de selv var på korstog. Det betydde at store verdier måtte organiseres. Stadig flere av de som var med i ordenen hadde derfor administrative oppgaver. Og en av dem handlet om en mest mulig effektiv transport av penger.
I en tid der sult aldri var langt unna, var det mange som ble landeveisrøvere, og selv i kristne Europa var det ikke trygt. Samtidig var det viktig å ha med seg penger til man kom fram. Tempelridderne fant på en flott løsning som er like åpenbart nå som det var genialt da – kredittbrev.
For ridderne var opplegget enkelt. De hadde kirkens beskyttelse i Europa, og selv grådige monarker kviet seg for å angripe dem. I Jerusalem hadde de mektige og anerkjente riddere. Begge steder kunne de med god samvittighet oppbevare store mengder penger. Dermed kunne alle som skulle fra Europa til Jerusalem eller tilbake oppsøke en av de mange filialene og sette inn penger. De fikk en kvittering, og denne kunne veksles inn da de kom fram. Da ryktene gikk om dette nye systemet, miste mange landeveisrøver lysten på å angripe.
Det som gjorde systemet spesielt ettertraktet, var at tempelridderne selv ikke krevde betaling for å gjøre denne tjenesten. De kunne ikke motta penger uansett, og for dem var det en tjeneste for andre. Siden det sjelden var samme myntenhet de to stedene, ble man betalt ut i vekten av sølv. Dermed kunne for eksempel en fransk ridder betale inn mange franske denier i Paris og få utbetalt tram eller sjekler i Jerusalem.
Grådig konge stoppet tempelridderne
Overskuddet til tempelridderne gikk til store katedraler og slott, til handel av håndarbeid, til sin egen flåte og til og med til kjøp av Kypros! De hjalp også til med å forhandle fram avtaler. Da Henrik III av Storbritannia skulle kjøpe en øy ved Frankrikes vestkyst, fungerte de som meglere.
Slik makt avler fiender. Lokale konger og hertuger i Midtøsten mislkte at ridderne kunne bryte lokale lover og ikke betale skatter. Langt verre var det at konger lånte penger av dem mot strenge regler. Det var aldri snakk om renter, men de tok pant i kronjuveler eller krongods.
Et annet problem var at under det tredje korstog falt Jerusalem. Riktignok var dette det store korstoget, og mange konger og keisere dro ned. Tempelridderne hadde nok å holde fingrene i. Da Jerusalem i en kort periode ble tatt tilbake, var det uten tempelriddernes hjelp. De trakk seg tilbake til Acre, der de ble i nesten 100 år, og så til Kypros. Mot slutten av 1200-tallet var de kastet ut derfra, og mistet all kontakt med Jerusalem.
De hadde fortsatt mye makt, men de hadde også en svært mektig fiende. Filip IV den smukke av Frankrike var en av de mest ubehagelige kongenne. Da han hørte anklager en tidligere tempelridder kom med mot sin gamle orden, brukte han det for alt det var verd. Han truet paven med militærmakt å oppløse ordenen, og forskynte seg grovt av eiendelene deres. Filip den smukke hadde for vane å låne for mye og så å true med vold eller bare stjele fra de han skyldte penger. Han hadde allerede gjort noe liknende med Nederlendene.
Bankvesenet greide seg videre
Banksystemet overlevde uansett fint uten dem. Det var først og fremst Venezia som startet praksisen, stort sett ved å låne konseptet til tempelridderne. Deretter kom mer avanserte banker, særlig i Siena. Da hadde man funnet en omvei om problemet med å ta renter. Det var forbudt for kristne å låne penger mot rente, noe våre riddere tok svært alvorlig. I Italia fant man et smutthull der man kunne kreve beskyttelse mot mulig tap dersom et handelsprosjekt gikk under. Dermed kunne også kristne kreve rente av hverandre. Bankvesenet spredte seg raskt, og i 1397 ble Medici-familiens bank dannet. Den skulle spille en avgjørende rolle for renessansen i Europa.
Forskjellen mellom systemet i Nord-Italia og tempelriddernes system var virekelig børs mot katedral. Katedralen tapte kampen, og Europa forlot de høviske idealene og gikk inn i den harde virkeligheten.
