Svartedauden fulgte den travle Silkeveien fra Kina til Europa. Men hvilke penger fulgte i dødens fotspor?
Samlerhuset har laget et myntsett om myntene rundt Svartedauden. Fra et mynthistorisk perspektiv er det svært spennende, fordi 1300-tallet er en merkelig overgangsperiode. I den anledningen skriver vi en bloggpost som vasser i temaet Svartedauden, 1300-tallet og mynthistorie.
Svartedauden førte til russisk mynt
Det er høyst sannsynlig at Svartedauden startet i Kina, i et område ikke langt fra grensen til dagens Kirgisistan. I dette området lå byen Kashgar, som var en stor by som alle som handlet gikk innom. Dette kan fort ha vært byen som startet verdens verste pest.
Dette området lå under mongolene, i et område som gled mellom Den gylne horde og andre mongolske riker. Pesten gikk i begge retninger, men for vår fortelling opererer vi med at den går vestover. Dermed blir det Den gylne horde, og de hadde myntenheten dang. Dang ble også kalt dirham i arabiske områder, men vi holder oss til dang. Dang var aldri spesielt spennende mynter, og de hadde stort sett bare mongolsk skrift. Imidlertid fikk den en annen betydning. For Den gylne horde kontrollerte store deler av dagens Russland, og selv de store rikene Moskva og Novgorod styrte på mongolenes nåde. Svartedauden og intern krangling gjorde imidlertid så stor skade på Den gylne horde at dette ble starten på russisk selvstendighet.
De to rikene preget egne dengi, det vil si russiske dang. En stund senere ble den ene dengi-mynten, preget i Novgorod, forandret slik at det var bilde av en mann med et spyd. Denne mynten fikk navnet etter det russiske for spyd, kopye, og deretter kopek.
Rubelen var i denne tiden en vektenhet, og ble først rundt 1700 en mynt. Likevel var dette starten på russisk mynthistorie.
Svartedauden fulgte Europas livlinje
Svartedauden hadde uansett kommet til Europa. Likevel er det klart at den kom mye fortere og gjorde mye mer skade på grunn av Europas kommersielle livlinje. Nesten all handel fra Kina kom via den store byen Konstantinopel. Tidligere var byen en mektig by i et ustoppelig rike – Østromerriket. Nå hadde gammeldagse styreformer og grådige italienske handelsmenn redusert Østromerriket til et lite område. Likevel var byen mektig og viktig.
Venezia var imidlertid hakket mektigere, og de hadde dyktige leiesoldater. Det ble vanlig for de østromerske keiserne å ansette venetianere og andre italienske leiesoldater. Disse ble betalt i sølv. I mange hundre år var det sølvmangel, men overskudd av gull, i Østromerriket. Det forandret seg de siste par hundre årene, særlig fordi sølv fra genovesiske, venetianske og toskanske handelsmenn strømmet inn. Det var særlig den venetianske sølvmynten grosso som kom inn. Grosso betyr stort sett «tykk» fordi den er større enn sølvmynter på den tiden.
På 1300-tallet begynte østromerske keisere å kopiere grossoen. Motivet var mye av det samme. Det var en sittende Jesus og to mennesker ved siden av hverandre. Mynten fikk navnet «basilikon», eller «kongelig [mynt]».
Svartedauden reduserte den store Konstantinopel kraftig, og de siste 100 årene byen sto, var den mindre og mindre viktig. Som det heter, hater naturen et vakum, og italienske handelsbyer fylte behovet som forsvant da byen forsvant.
Guds hånd skulle beskytte
På 1200-tallet var Europa i et markant oppsving. Det ble mer tilgang på mat, penger var lettere å få tak i, og dermed kunne man betale seg ut av avhengigheten til adelige. Mange dagsarbeidere fikk betalt i mynter. Det var en god tid sammenliknet med årene før. På 1300-tallet, derimot, gikk det mye verre. Kulde og regn ødela avlinger, og det var store sultperioder. Krig mellom England og Frankrike gjorde franske områder utrygge. Likevel eksisterte handelen.
Det som ikke eksisterte, var en typisk felles mynt. Det var mange løsninger, og mange beveget seg ikke utenfor sitt eget rike. De italienske gullmyntene fant veien til de rike handelsmennene, men for folk flest var dette en legendarisk mynt de aldri så.
I Hall i Schwaben (omtrent Baden-Württenberg) ble imidlertid en liten sølvmynt svært populær. Den viste Guds beskyttende høyre hånd. Folk mente at Guds hånd beskyttet mot Svartedauden. Dette ble mer enn en mynt, det ble en amulett. Siden den hadde relativt liten verdi, var det mange som fikk tak i den, og den gled utover hele det tysktalende Europa.
Bakveien til Spania
Svartedauden startet i Asia og dro til Europa, men heller ikke Afrika ble skånet. Riktignok stoppet Sahara den verste spredningen, men i Nord-Afrika dro Svartedauden fra Egypt til Marokko. Fram til 1240 ble Marokko, Sør-Spania, Algerie og Tunisia styrt av almohadene. Dette dynastiet falt sammen, og ingen riker tok over hele området. Emiratet Granada tok over i Spania, Marinid-dynastiet i Marokko og Tlemken i Algerie. Alle hadde sine egne mynter, men myntene til almohadene var mer ettertraktet i alle rikene. Nettopp dette er veldig vesentlig å huske innen numismatikk. Det at en mynt gikk ut av produksjon, betyr ikke at den gikk ut av sirkulasjon. Sølv var nå engang sølv.
Det som er litt spennende, er at almohadenes mynter var firkantede. Firkantede mynter hadde lang tradisjon tilbake til antikkens India, og det dukket også opp i middelalderen i Arabia. Men hvorfor? Runde mynter var klart vanligere i Arabia. Firkantede mynter virker også klønete å oppbevare. De skjærer seg inn i punger, og de er vanskeligere å holde enn runde. Dette kan være fordi det er vanskeligere å kutte firkantede mynter. Det kan også være sånn at man skar firkantdeler av sølvplater.
Myntene i Marokko var en blanding av almohadiske og marinidiske firkantmynter. Men hva så med de spanske myntene? Mesteparten av Spania var vunnet tilbake av Castilla, og Castilla hadde egne mynter. Problemet med disse myntene var at de var billon, det vil si at myntene hadde mindre enn 50 % sølv. Og selv om kongene av Castilla hatet muslimene, var folk flest mer enn villige til å handle på tross av geografiske og religiøse grenser. Og da var firkantmynter med arabisk skrift bedre enn billige spanske.
