Interessen for norske skillinger er større enn på lang tid, og Samlerhuset sliter med å dekke etterspørselen. Hvorfor er disse myntene så ettertraktede?
Skillingen var folkets mynt. Det ble trykket mange ganger flere av dem enn av både mark og daler. Skal man starte som myntsamler, er det å skaffe seg en skilling en veldig trygg start. Det at etterspørselen er større enn tiludet, kan derfor tolkes dithen at stadig flere samler på mynter.
Nordmenn snudde på skillingen
Norske skillinger ble preget mellom 1515 og 1875. De var skillemynten til speciedaleren og i en periode marken. For mange nordmenn var imidlertid skillingen den klart mest brukte mynten, og flere så lite til speciedaleren.
Nå var det ikke uvanlig at sjøfolk på 1700-tallet kunne bruke flere mark og til og med speciedaler på et vertshusbesøk, men det var langt fra vanlig. For den jevne nordmann handlet hverdagen om et strengt matbudsjett. Dette skyldtes delvis dårlig råd og delvis at landhandlerne lå langt unna. Det er derfor god grunn til å mistenke at økonomien i Norge på 1700-tallet og fram til godt innpå 1900-tallet var preget langt mer av sparing enn av forbruk – og til dels av bytteøkonomi.
Forskjell på skillingene
Myntene under dansketiden var i hovedsak laget av sølv. Ideen var at en speciedaler var laget av rent sølv av en bestemt vekt, og at skillemyntene var deler av denne mynten. De delte stort sett opp i åtte, ikke ti, på den tiden. Det gikk seks mark på en speciedaler, og det gikk 16 skilling på en mark. Det betydde at en mark skulle veie fjerdedelen av en speciedaler sølv, mens en skilling skulle veie en nittisjettedel av en speciedaler.
Imidlertid var det mistanke om at både marken og skillingen ble «vannet ut» med kobber, og derfor var det vanligst å regne med at man måtte betale 120 skilling for en speciedaler. Denne utvanningen skyldtes delvis at det var vanskelig å få tak i sølv. Gruvene i Kongsberg ble åpnet i 1628, men til tider var det dyrere å få sølvet ut enn sølvet var verd. I 1771 ble derfor skillingene utvannet med mye i bronse, og disse ble laget i store mengder.
Skjønt, flesteparten av myntene som har årstallet 1771 ble laget etterpå. For å omgå en ny lov som krevde at 75 % av en mynt skulle være sølv, valgte Myntvesenet å tilbakedatere mange mynter som de preget med bare 65,7 % sølv, og overeksponerte Danmark og Norge med disse myntene. Mynter laget på Kongsberg i 1784-85 ble alle laget med årstallet 1771 på.
Fascinasjon for de mange variantene
Når vi legger til at mellom Frederik III (konge 1648-70) og Frederik V (1746-66) ble laget langt færre skillemynter, ble det klart at 1771-myntene dominerte. Disse myntene ble også brukt som lykkeskillinger, og flere ble kastet i jorden av bønder med ønske om god høst. Svært mange av de skillingene som blir funnet eller som selges i dag er mynter med påskriften 1771. I tillegg vet vi at sølvskatten av 1816 førte til innbetaling av mange sølvmynter, og at det var innlevering av danske mynter i 1842 og alle skillinger i 1875, er det forståelig at det var vanskelig å få tak i sølvmynter.
Så hvorfor er da fortsatt 1771-myntene så populære? Mye handler om den merkelige historien. I Danmark ble kobbermynter laget av brennevinskjeler, og i Norge ble svenske platemynter smeltet om for å lage kobber. En annen grunn er at de var laget tre forskjellige steder med flere myntmestere og stempelskjærere. I tillegg ble det laget svært mange mynter på en førindustriell måte, noe som betyr at flere av dem hadde feilstempel. Dette betyr at det er en stor variasjon innen myntene. I tillegg har selvfølgelig kvalitet mye å si. Disse skillingene ble mye brukt, og derfor er det ikke så lett å finne mynter i svært god stand. Dette gjør at selv innen en type mynt, er det stor variasjon og interesse. Det er til og med skrevet en bok om denne mynten.
Kobbermynten er altså ettertraktet på tross av at den er vanlig, mens sølvskillingene er ettertraktet på grunn av at de er uvanlige. Forksjellig bakgrunn, men felles skjebne.
