Slaget på Stiklestad står som en bauta i norsk historie, men hvorfor det? Hva handler det egentlig om?
Stiklestad – hva handlet det egentlig om?
Når fellesferien kryper mot sin ubønnhørlige slutt, da trekker folk til utkanten av Verdal. Slaget på Stiklestad skal gjenskapes, og spelet om Hellig Olav skal settes opp. Nå er ikke dette så spesielt, man finner jo spel på enhver knaus, til teaterviteres store irritasjon. Men dette dugnadsteateret om Olav den hellige er likevel selve dronningen av spel. Så hvorfor feirer vi egentlig Stiklestad? Og hvem var Olav den hellige?
Olav den kranglevorne
Først litt bakgrunn: Olav den hellige levde for det meste i begynnelsen av 1000-tallet. Han var alt annet enn saktmodig. Som 12-åring dro han på vikingferd for første gang. Han herjet, med vekslende hell, fra østersjøkysten og helt til Nederland. Senere dro han for å herje i England, men jobbet etter hvert for den engelske kongen. Palmesøndag 1016 beseiret han ladejarlen Svein – kong Knut den mektiges marionettkonge – og Einar Tambarskjelve – i slaget ved Nesjar. Olav den hellige var dermed konge over Norge – sånn omtrent. Han hadde omfattende omorganisering, og han fikk slått mynter.
Her tillater vi oss en numismatisk avsporing. Disse penningene var laget i minst fire varianter. Alle hadde kongen i profil i brystbilde på adversen. På reversen var det stort sett et dobbeltkors, på en av dem i kombinasjon med et andreaskors. Den siste hadde en fugl med vingene ute. Dette kan ha vært snakk om en fredsdue, en helligånds due.
Og mer feil symbol kan man vanskelig finne. For Olav var langt fra enkel å ha med å gjøre selv etter at han ble konge. Han fikk seg fiender ved å forsyne seg av eiendommene deres. Han involverte seg også i handel, nå som han monopoliserte handelen med nord igjen etter at fiendene var bekjempet. Handelen med nord betydde den tids olje – hvalross. Legger vi til en ekspress-kristning av landet, ikke nevneverdig demokratisk, skjønner man fort at han fikk seg fiender. Nordmenn liker ikke å bli fortalt hva de skal mene, og vi er heller ikke kjent for ikke å krangle om landområder. Det var et tidsspørsmål før det sprakk.
Stiklestad – Slaget om ingenting?
Blant de det sprakk for, var Kalv Arnesson, Tore Hund og Hårek fra Tjøtta. Kalv var forbannet på Olav etter at han drepte stesønnene til Kalv i bryllupet til den eldste avdem. Tore Hund var onkelen til de to drepte sønnene, og hadde sett seg lei av at Olav hadde monopolisert handelen nordover. I tillegg var Hårek fra Tjøtta og Tore Hund grundig lei av at Olav hadde delt makten de hadde ved å sette inn sine egne folk som Hårek og Tore måtte dele makten med.
Som mange av de andre fiendene til Olav, valgte de å samarbeide med datidens store hersker, Knut den mektige av Danmark. Knut var rundhåndet med penger til nå ganske fattige stormenn, og fikk støtte fra stadig flere. I 1028 tok han over Norge med stormennenes støtte, og Olav flyktet til sin svoger Jaroslav i Gardarike – altså Russland. Knut på sin side lot ladejarlen Håkon styre. Da Håkon året etter druknet, så Olav muligheten. Resten er, som det heter, historiepensum.
Olav den hellige hadde ikke bare støttespillere i Norge. Hæren hans besto der for av russere, islendinger, svear og jemter i tillegg til nordmenn. Han var i undertall mot en for det meste norsk hær av folk som hadde fått nok av ham. Men lå det noe religiøst bak?
På sett og vis, men Olav kommer ikke særlig pent ut av den heller. Hårek fra Tjøtta var døpt og kristen. Tore Hund var hedning og det er mer uklart med Kalv Arnesson. Det som imidlertid var vanlig, var at de åsatroende høvdingene var relativt tolerante. Olav den hellige, derimot, var langt mer intolerant.
Var Olav den hellige bedre død enn levende?
Vi kjenner alle til hvordan slaget på Stiklestad endte. Olav den hellige døde, og ifølge ryktene vokste hår og negler etter at han var død. Dette ble brukt som et argument for mirakel, men nå ville vi nok heller pekt på dehydrering av huden som forklaring. Det holdt imidlertid som mirakel, slik at han kunne omtales som en helgen.
Olav den hellige ble et naturlig samlingspunkt raskt. Da han var død, kunne Kirken forme historien av ham i sitt bilde. Olav ble da symbolet på det menneskelige offer som fikk kuet hedningene. Riktignok var flere av Olav den helliges motstandere kristne, men likevel fikk Olav den hellige æren for kristningen. Man måtte bare bli kvitt ham først. Som nasjonalsymbol ble han også viktig for en samling av Norge, og det trakk ikke ned at etterfølgeren, Knut den Mektiges sønn Svein, var svært upopulær.
Slik oppsumeres han interessant nok av en av hans mynter. På den ene siden, den levende Olav – krigerkongen. På den andre, den døde Olav. Den fredelige og hellige.
