Sovjetiske rubler ble offer for en kaotisk revolusjon. I flere år var sølvmynter med verdien en rubel langt mer verd enn papirpengene – som for så vidt ikke var verd blekket de var trykket på.
Den tidlige historien om sovjetrussiske og sovjetiske rubler er ukjent for de fleste. Det er forståelig, for det var langt fra enkelt å henge med i svingene. For Sovjetunionen ble skapt i en kaotisk tid der verdenskrig og borgerkrig hadde preget russerne.
Sedler raskt verdiløse
Den russiske revolusjonen er en komplisert affære. For det første var det to av dem. Den første skjedde uten blod da soldater støttet opp om opprørerne. De andre kom etter at den første hadde vist seg som uten evne til å gjøre stort riktig. Det var den andre som den kommunistiske, og den førte til en borgerkrig. Det var de røde – kommunistene – mot de hvite – antikommunistene fra 1917 til 1922.
I tillegg ble det innført en krigs-kommunisme, der husleie bortfalt, og man fikk betalt i tjenester og rasjonskort i stedet for penger. Dette var langt fra ideelt, og en form for penger måtte innføres igjen. Men dette var ikke lett.
Som resten av landet, var myntsystemet et salig kaos i denne tiden. Både de hvite og de røde russerne ga ut rubler. Dette, og generell skepsis mot kommunismen skapte en ekstrem inflasjon. Det ble bare gitt ut sedler i denne tiden, ikke mynter. Så sent som i 1921 ble det gitt ut en 10 millioner rubler seddel. Det kommunistiske styret trykket til og med opp gamle tsarsedler, da disse var mer aksepterte verdier. De ble senere brukt i handel med vestlige stater.
«Nye rubler» blir innført
Inflasjonen var galopperende, og noe måtte gjøres. Dessuten hadde i 1921 stormaktene tvunget Tyskland til å betale krigserstatninger i utenlandsk valuta eller i edelt metall. Dette gjorde tyske mark verdiløse. Russerne ville ikke komme i samme klemme.
For å sikre at russiske rubler fortsatt hadde verdi, skjedde to ting. Det ene, som vi skal se på senere, var at det ble gitt ut sølvmynter. Det andre var at den russiske seddelvalutaen skulle oppdateres. Per 1922 skulle en «ny rubel» være verd 10 000 rubler fra 1921 eller tidligere. Siden man ikke fikk stort for 10 000 rubler i 1921, var det ikke en helt gal tankegang.
Problemet var at ting ikke bedret seg i 1922. De nye rublene, som altså var verd 10 000 gamle rubler, mistet selv mye verdi. Innen året var omme, ble det klart at de nye rublene måtte veksles inn i «enda nyere» rubler. Vekslingsforholdet var nå 100 til en. Slik var en sovjetisk rubel fra 1923 verd 100 rubler fra 1922, som igjen var verd 10 000 rubler fra 1921. Man måtte altså gi (100 x 10 000 =) en million rubler fra 1921 for å få en ny rubel fra 1923.
Mynter var en parallell valuta
Siden sedlene var verdiløse, måtte det kommunistiske styret raskt ordne penger som var verd noe. Løsningen var en ny økonomisk politikk – ikke fullt så ekstremkommunistisk. Sølvmynter ble preget i stort monn med verdi fra før første verdenskrig. Til tross for at resten av verden hadde gått vekk fra gullstandarden, gikk Sovjetunionen motsatt vei. I 1923 og 1925 kom det også ut chervonetz, en gullmynt verd 10 rubler.
Problemet var nå engang at det var lite sølv, og dermed måtte sølvet importeres. Man skulle tro at det satte ned produksjonen på sovjetiske rubler, men tvert om, den holdt seg litt over pregingstallet på myntene før revolusjonen. I hvert fram til 1924. Da var det helt stopp. Rubler ble ikke preget som mynter igjen før 1958. Sølv forsvant også fra 50 kopek i 1927og 20 kopek i 1931.
Stalin hadde da for lengst tatt over. Han beholdt den nye økonomiske politikken, og igangsatte en ekstrem industrialisering med tilhørende propaganda. Barn fikk navn som «Traktor» og «Kjernekraftverk».
Streng straff for å eie sølv
I begynnelsen av historien til sovjetiske rubler var det altså sølvmynter. Deretter, da rubelen ble stabil og knyttet til gull, var det ikke behov for selve myntene. Likevel var det ønske om å produsere sølvmynter. Kanskje rett og slett sølv var brukt som propaganda mot vesten?
I så fall forstår man det tapte ansikt da sølv ble erstattet av det svært billige alternativet kobbernikkel. For sølvet uteble. Stalin og hans menn lette desperat etter sølv, og løsningen ble å skylde på interne og eksterne fiender. De interne var såkalte «sølvspekulanter». De som hadde sølv kunne risikere å bli angitt. Hadde de flaks, ble de fraranet sølvet sitt. Hadde de uflaks, kunne de bli sendt til arbeidsleirer i Sibir. Hadde de maksimal uflaks kunne de bli skutt.
Sovjetiske rubler var propaganda
Propagandaen var enda mer åpenbar på selve mønstret. Før Russland ble Sovjetunionen, var de Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR, eller PCΦCP på kyrillisk). Disse rublene hadde hammer og sigd på adversen, med en oppadgående sol. På omskriften sto det «Arbeidere i verden – foren dere».
Sovjetiske rubler etter at Stalin tok over var enda mer over the top. Halvrubelen viste bilde av en arbeider som slo på en ambolt med en plog og et tannhjul i bakgrunnen. Rubelen hadde to jordbrukere der den ene peker mot soloppgangen og sannsynligvis «morgendagen».
Morgendagen rent myntdesignmessig var begredelig fram til 1965. Det var stort sett hammer og sigd på den ene siden og valøren på den andre. Først i anledning 20-årsjubileet for seieren på Østfronten i andre verdenskrig («Den store fedrelandskrigen») ble det en rubel med mønster. Så kom Lenin på mynten, og Mor Russland. Også OL-myntene fra 1980. Og så eksploderte det.
