I dag ville Gunnar Sønsteby fylt 100 år. I den anledning var Samlerhuset heldige nok til å få høre et foredrag om ham av hans assistent, Petter Ringen Johannessen.
Ringen Johannessen hadde tilbrakt en del tid med Sønsteby siden høsten 1998, før Sønsteby en dag plutselig spurte ham: «Ja, når kan du begynne?». Siden har Ringen Johannesen vært Sønstebys «altmuligmann» og den som, etter kona, kjente ham best.
Sønsteby fraba seg helterollen
Hadde den uvanlige krigshelten fra Telemark vært i live i dag, ville han nok ha latt begivenheten forbigå i beskjedenhet. Gunnar Sønsteby likte ikke festmat, og det spørs om han i det hele tatt likte fester. Han likte ikke å bli omtalt som helt, men da Samlerhuset omtalte ham som «Norges høyest dekorerte borger», var det ordet Sønsteby bet seg merke i kanskje det minst imponerende, «borger». For Sønsteby så på seg selv som en borger. Arbeidersønnen satte naturligvis pris på anerkjennelse for jobben og innsatsen som ble lagt ned, men han ble utilfreds med å bli rost opp i skyene.
Og nettopp «minst imponerende» er en god oppsummering. Gunnar Sønsteby var ikke den som skilte seg ut i mengden, forteller Ringen Johannesen. Krigsborgeren var omtrent 172 cm høy. Han hadde et ansikt selv han omtalte som anonymt. Den ikke særlig røslige gutten fra Rjukan kom ikke engang inn på Befalsskolen før krigen.
Resten av historien Ringen Johannessen kunne fortelle, var en gripende gjennomgang av Sønstebys handlinger. Med et ekstremt organisert hode lyktes det ham å gjennomføre et mangeartet virke samtidig som han ikke ble oppdaget. Han hadde 14 leiligheter og 40 identiteter han benyttet, han sov på sprengstoff og organiserte fluktruter til Sverige, sabotørvirksomhet, illegal presse, jobb som bindeledd til England og en rekke andre jobber. Hans virke var så vellykket at han på et tidspunkt ble mistenkt for å være dobbeltagent. Etter tøffe avhør kom britiske etterretningstjenester til konklusjonen at han var «en briljant agent uten sidestykke». Skulle man lage en film om ham, vil den nesten garantert anklages for å overdrive, selv om den nok gjør det motsatte.
100 år i demokratiets tjeneste
Selvfølgelig var Sønsteby en helt. Likevel vil han nok helst huskes som en forkjemper for demokratiet. Derfor har han reist rundt og holdt 1800 foredrag gjennom årene. Så sent som i 2010-11, i en alder av 92-93 år holdt han 89 foredrag. Altså 89 foredrag i Norge. Han var også i England, USA, Danmark og Sverige, og hadde mange andre oppdrag. For ham var kampen mot hat og for folkets rett avgjørende. Han betalte ofte reisene selv, og tok bare unntaksvis betalt for utgiftene.
I tillegg til demokrati, var medmenneskelighet og anerkjennelse av veteraner viktig for ham. Mens mange av Sønstebys venner fra motstandsbevegelsen ble millionærer etter krigen, takket han selv nei til flere lukrative tilbud. Han brukte mye fritid på å reise rundt i Norge og hjelpe veteraner og etterlatte, han talte deres sak og hjalp mange som på grunn av plagene fra krigen hadde økonomiske vanskeligheter.
Mange har kommentert at han har fått for mye oppmerksomhet på bekostning av mange andre. Hvor vidt det er sant eller ikke, ville nok Sønsteby langt på vei være enig. Det at han selv sa at det var krigsseilerne som gjorde den mest betydelige jobben for å forkorte krigens varighet, fanger hans vesen. Han så andres innsats mye bedre enn sin egen.
Når vi nå feier at Sønsteby ville ha blitt 100 år, kan det være på sin plass å huske at et demokrati handler om samarbeid og løsninger, og ikke krangel og kiv.
