Skilling er blant de lengst eksisterende og mest brukte myntene i Norge. Dette er historien om en myntenhet som har satt dype spor.
Skillingen kom til Norge rundt år 1500, da Norge endelig fikk mynter. Oscar II lot prege den siste skilling i 1873. I løpet av disse omtrent 350 år har skillingen vært overalt i Norge.
Skilling blant de første moderne myntene
De første norske myntene kom i år 997, og fikk navnet penning. Disse myntene har eksistert lenger enn skilling i teorien, men i praksis preget man få av dem, og de var sjelden i sirkulasjon. Norge fikk først mynter igjen under kong Hans (1483-1513), og da ble skilling introdusert til Norge. Siden da har skilling dukket opp under nesten hver konge, og til og med hos noen erkebiskoper. Den første norske mynten som hadde årstall på var en skilling. Den største sølvmynten fra de dødsdømte sølvgruvene fra Gimsøy var en skilling.
Skillingene gikk fra å være den største sølvmynten til å bli den minste da man fant sølv i Kongsberg. Man kunne nå prege spesidalere. I begynnelsen gikk det 96 skilling på en spesidaler, men så jukset man. Mens spesidalerene ble nøye inspisert, ble ikke skillingene det. Mange skillinger ble utvannet, og i realiteten måtte man nå betale 120 skilling for å få en spesidaler. Siden forskjellen ble så stor, ble det å betale i skillinger kalt «kurant».
I Norge var det få som brukte gullmynter, og ikke spesielt mange som brukte spesidaler. Skillingene ble dermed folkelige mynter. Populære viser som ble solgt på billig papir fikk navnet «skillingsviser». De utvannede bronseskillingene til Christian 7 ble lykkemynter i Norge, og de ble kastet inn i åkeren for å sikre avlingen.
Svensk kvalitet på skillingene
Under den siste kongen av Norge, Fredrik 8, ble det utgitt en 8-skilling med så lite sølv at den ble kalt «sildeflass». Kort tid etter ble Norge del av en svært løs union med Sverige. Nå var det imidlertid helt annerledes med myntene. Norge sto for egne mynter, og måtte ha en egen sølvbeholdning for å gå god for dem. Alt tullet med juksemynter og kurantskilling ble borte. Nå hadde skillingen nøyaktig samme verdi som den brøken av en spesidaler den var. Aldri før hadde Norge hatt en så stabil og god myntenhet med en så forutsigbar verdi.
Akkurat énskyllingsmyntene var preget i bronse, og ble brukt sammen med de danske bronsemyntene. Men det fantes også én mynt som var noe spesiell. For det første var det en halvskilling, utgitt 1839-41, den eneste som ble utgitt i unionen med Sverige. Den siste årgangen preget man av alle steder på Akershus Festning. Det var en god stund siden man sist preget mynter der. Christian II hadde gjort det da han prøvde å gjenvinne den norske tronen i 1531-1532. Legger man til at man lot prege myntene mens mestertyven Gjest Bårdsen satt på nettopp Akershus festning, har man litt av en historie. Han kollega, Ole Høiland, var på rømmen da myntene kom ut. Sånn sett hadde denne mynten litt av en historie.
Mot slutten av skillingsvisa
I 1870 preget man den siste skillingen, og i 1871 den siste toskillingen og den siste fireskillingen. Det var på ingen måte klart da, men da Karl av Norge døde i 1872, ble det et opphold for å tilpasse myntene til en ny konge. Oscar fikk derfor først myntene sine preget i 1873.
På det tidspunktet hadde nordmenn latt seg bekymre av utviklingen i verden. Sølv ble nå stadig mindre stabilt, og det ble klart at man måtte gå over til gullstandard. Samtidig med dette ville man gå over til et panskandinaivsk system. Dersom man kunne bruke norske kroner i Danmark, danske i Sverige og så videre, var valørene i tryggere hender. Problemet med dette var at Sverige og etter hvert Danmark hadde gått over fra det tungvinte dalersystemet til desimalsystemet med kroner og øre. I 1874 ble de siste myntene med navnet «skilling» preget, og disse er EGENTLIG kroner.
Det som gjør skillingen så unik, er at dette var folkets mynt. Den var like hjemme i rike borgerlommer som i pungene til løsarbeidere. Dette var mynten som hadde snirklet seg gjennom norgeshistorien fra reformasjonen på 1500-tallet via grunnloven i 1814 til Norges store økonomiske framgang. Den lå i lomma til folk som lærte seg å lese for å stå til konfirmasjon. Den var mynter som mange brukte for å kjøpe billett vekk fra der de bodde for å bedre livet sitt. Hans Nilsen Hauge brukte denne for å hjelpe folk å hjelpe seg selv. Borgere som ble ridd ned av kavaleriet for å feire 17. mai hadde slike mynter.
Det er ikke den største mynten, men det er kanskje den aller mest spennende.
