Rundeskatten er en betegnelse på restene fra det forliste skipet Akerendam. Blant gjenstandene i skatten var det en rekke unike mynter av både gull og sølv. Inkludert en mynt ingen kjente til tidligere.
Nederlands stolthet knust på Sunnmøre
Skipet som sank med Rundeskatten, «Akerendam», var del av Det nederlandske Ostindiakompani». På denne tiden var ikke Nederland lenger en stormakt. Den spanske arvefølgekrigen hadde gjort stor skade på flåten. I tillegg var Nederland delt mellom storbyene og landadelen. Dermed var det like greit for mange å investere pengene i franske og særlig engelske handelsselskaper som i egne.
Nettopp «Akerendam» var en av skipene som skulle gjenreise Nederland. Handelsskipet hadde nitten bokser med gull- og sølvmynter, mange av hvilke preget i Nederland året før. Målet var Batavia (nåværende Jakarta i Indonesia) for å kjøpe krydder og orientalske varer. Akerendam var en tremasters såkalt østindiafarer. Disse skipene var spesielt godt rustet for kamp mot sjørøvere, og Akerendam var intet unntak. Skipet, oppkalt etter et gods i havnebyen Beverwijk, hadde 40 kanoner. Skipet var på 145 fot og med 280 tonns drektighet.
Den forlot Texel i januar 1725 med to søsterskip. Dette var en handelsmessig god tid for Nederland ettersom de ikke var i krig med verken Frankrike eller Storbritannia. Imidlertid var det flere kapere, det vil si offentlig ansatte sjørøvere, i området, deriblant René Duguay-Trouin i Dunkerque. Kanskje det var får å unngå ham at de bestemte seg for å dra omveien rundt Skottland og Irland.
Imidlertid blåste det opp til storm i Nordsjøen, og de tre skipene ble spredt for alle vinder. Akerendam drev inn mot Sunnmøre da sjøstormen gikk over til å bli en snøstorm. Skipet endte sin ferd ved øya Runde, den siste store hindringen før Ålesund. Den ubarmhjertige naturen ved Rikejøtta knuste båten den 8. mars, og ingen av mannskapet på 200 overlevde.
Rundeskatten glemt i 250 år
Vestlandet har vært gravstedet til mange skip og tilhørende mannskap. Akerendam var en av flere. Det ble gjennomført en nederlandsk leteaksjon kort tid etter at skipet gikk ned. Noen av verdiene ble reddet, men langt fra alle. For de fastboende ble skipet del av en myte.
Men myten blandet gjerne i seg andre myter. Et skip som sank ved Skottland, Castillo Negro, og et skip som sank i nærheten, Borgia, ble trukket inn i myten. Begge var spanske, og begge ryktes å eie enorme rikdommer. Rundeskatten ble en legende, men den ble glemt med tiden.
Det var tidlig på 1960-tallet at historiker Ivar Myklebust ble kjent med historien. Han oppdaget sjøforklaringen etter tinget i Ørsta i 1725 og 1726. Da han fortalte om oppdagelsen, skapte det interesse. Allerede kort tid etter tok dykkere fra Oslo, Bergen og Ålesund turen til Runde. De var svært nære, men bommet med noen få meter.
Drakamp om myntene
Det mislykkede dykkerforsøket førte til at rundeskatten igjen ble et spennende tema. Imidlertid var det først i 1972 at det skjedde noe. Den 27 år gamle Stefan Persson og 30 år gamle Bengt-Olof Gustafsson møtte noe yngre Eystein Krohn Dale i Ålesund. Sammen dro de tre til Runde, og der oppdaget de skipet – og skattene. Hele 57 000 mynter ble funnet.
Men hvem eide rundeskatten? Det var jo ikke norske mynter, og dermed var ting noe mer komplisert. Det gikk fram og tilbake. Først hadde finnerne krav på metallverdien og noe av den antikvariske verdien. Deretter het det at funnet var ingenmannseie, og at alle som ville, kunne dykke etter dem. Så blandet Nederland seg inn i kampen. I tillegg begynte det å sirkulere 500 gullmynter i London som måtte ha vært fra funnet. Det viste seg at det var Krohn Dale som sto bak salget.
Det ble funnet en løsning. Finnerne fikk beholde 75 prosent av funnet, staten 15 prosent og 10 prosent gikk til Nederland. Året etter ble det hentet opp nye mynter, og disse ble fordelt med halvparten til finnerne og halvparten til staten.
Myntene i Rundeskatten
Numismatisk er dette en svært spennende samling. Viktigst var at den inneholdt de eneste eksemplarene av nederlandske gulldukater fra 1724. I tillegg viste den noe av rikdommen som fortsatt var i Nederlandene. Et tredje poeng er at den viste godt det internasjonale med mynter fra Mexico, Peru og De Spanske Nederlandene (nåværende Belgia). Var gull- eller sølvinnholdet bra, var nasjonaliteten underordnet.
Så hva lå i Rundeskatten? Hvis vi ser på oversikten som ble registrert ved Myntkabinettet, er det en imponerende liste. Og dette til tross for at myntene Krohn Dale solgte ikke var med. Totalt var det 6624 dukater av gull, av hvilke hele 6505 var de tidligere ukjente dukatene fra 1724.
Det var også 10 151 dukatoner fordelt mellom Nederland og De Spanske Nederlandene. Dukatoner var sølvmynter som kom til de spanske bestittelsene i 1618 og til Nederland i 1659. I 1724 ble ikke dukatoner preget til bruk i Nederland. Da hadde man for lengst erstattet dem med mynter med mindre sølvinnhold. De ble imidlertid preget til handelsbruk østover. Det at Akerendam ikke inneholdt noen dukatoner fra etter 1680 er i seg selv en spennende sak.
De resterende myntene var 10365 sølvmynter fra Mexico (for det meste) og Peru til handel, i tillegg til 29 249 dobbeltstuivere, 38 schelling og tre duit.
Selv på den tiden var dette nok til krydder på maten.
