I en serie med artikler om romerske mynter skal vi følge romerske keisere og se på utviklingen av mynter under deres tid. Første artikkel handler om de åtte første keiserne.
Vi hopper i denne omgang over Julius Cæsar, som altså ikke var keiser. Romerske mynter under Julius Cæsar fikk faktisk betydning fordi han brøt med en del prinsipper. Du kan lese om det her. Vi vil altså her fokusere om hans etterkommere.
Mynter kom sent til Den romerske republikken, og de var stort sett enkle. Det begynte med bronsemynter oppkalt etter det latinske ordet for bronse, aes. Myntverk kom først sånn omtrent 200 f.Kr.
Den augustinske reformen
Før vi ser på myntene, er det verd å ta en rask gjennomgang av myntreformen som ble gjennomført av Augustus. Før Augustus var romerske mynter noe uryddig inndelt. Behovet for en reform var stort, og Augustus tok jobben. Gull- og sølvmyntene ble lagt under hans personlige kontroll. Han forandret ikke på vekten, men han fikk ordnet i myntenhetene under. Og her gjelder det å holde tungen rett i munnen:
1 aureus (gull) = 25 denarius (sølv) = 100 sestertius (orikalkum – kobber og sink) = 200 dupondius = 400 as = 800 semi = 1600 quadran. Her er entallsformen av myntene konsekvent brukt.
Hvor vidt det lot seg gjøre å veksle 1600 quadran inn i en aureus eller ikke er ikke kjent. Vi kjenner fra 1600-tallet at verdien på småmynter gjerne var mindre enn de skulle være, og det kan godt hende at det samme var tilfellet her.
Av disse er gjerne denarius og sestertius de vanligste myntene i samlersammenheng. Denarius er utviklet til roten for ordet for penger på spansk (dinero), italiensk (denaro), portugisisk (dinheiro) og slovensk (denar). Myntenheten dinarer kommer også derfra.
Rask gjennomgang av keiserne
I denne oversikten går vi gjennom romerske mynter fra Augustus til og med Vitellius.
- Augustus framsto som beskjeden i pengebruk og vis i styre. Han var selv imot gudedyrking av ham, og var opptatt av de romerske dyder: Visdom, rettferdighet, måtehold og mot.
- Tiberius på sin side var en god general, men en dårlig keiser som mistrivdes med det. Det foregikk utrenskninger av fiender under ham, men mye av styret ble gjort av andre i hans navn.
- Caligula var tyrannisk og brukte mange penger. Han tok livet av mange fiender og generelt rike mennesker for å få mer penger, og ble forhatt i ettertiden.
- Claudius framsto som en uvesentlighet med hørselsproblemer og halte, men han var den beste keiseren siden Augustus. Under ham ble Romerriket utbygget og administrasjonen mer forutsigbar.
- Nero var nesten like ille som Caligula. Han brukte store summer og hadde strenge skatter for å gjøre noe med det. Ellers var han like tyrannisk, og ble så forhatt at det ble opprør mot ham.
- Galba ble støttet av mange, og ble keiser etter at Nero begikk selvmord. Han rakk lite før han ble drept av…
- Otho, som selv ble keiser. Han hadde ikke noe sterkt argument for å bli keiser, og fikk problemer med….
- Vitellius, som bekjempet ham. Han hadde heller ikke noe argument for å bli keiser, og han ble igjen bekjempet av Vespasian, som vi ser på i neste artikkel om emnet.
Portrettene utviklet seg
Det var keiserne, men hva så med myntene?
Julius Cæsar startet en ny trend med å tillate bilder av seg selv på myntene. Dette ble fortsatt øyeblikkelig, og det var helt naturlig for Augustus å gjøre det samme.
Augustus hadde imidlertid stort sett alltid bilde av seg selv som en ung mann, selv da han var seksti. Med Tiberius ble portrettet noe mer voksent. Caligula var kjent for å ha et strengt ansikt på myntene sine, mens Claudius hadde langt mer realistisk ansikt. Nero framsto som lubben og med en markant hake, overraskende ærlig gitt personligheten hans ellers. Han var også den første keiseren med skjegg, noe som ikke gjentok seg før Hadrian 50 år senere.
Interessant nok var portrettene svært viktige symbolsk. Det het at da Caligula ble myrdet, beordret senatet at mynter med ham på skulle smeltes om. Det stemmer ikke nødvendigvis, men det sier mye om viktigheten av disse portrettene. Filosofen Epiktet skal ha spøket med dette. Han tok gjerne imot mynter med Augustus på, men nektet mynter med Neros portrett.
Guder på romerske mynter
For Romerriket var særlig den såkalte kapitolinske treenigheten viktig. Jupiter, gudenes konge, var nummer én. Også viktig var Minerva, klokskapens og krigskunstens gudinne. Den tredje var Juno, familiens og til tider pengenes gudinne. Disse tre ble ofte med på romerske mynter. Mars, krigens gud, var også populær, og også Neptun, havets gud og lysets og kunstens gud Apollo.
Gudene kunne også være representert gjennom symboler på dem. Jupiter var ørnen som ble brukt mye. Juno var sommerfuglen og Minerva som oftest hjelmen.
Det var imidlertid ikke bare de store gudene som var med. Faktisk var de mindre gudinnene, personifiseringene, svært populære. Personifiseringen av fred, Pax, og seier, Victoria, gikk igjen. Claudius hadde til og med Pax Nemesis, den fredelige tilgivelsen i stedet for hevn, på mynten sin.
Symboler på romerske mynter
Roma var ofte også et tema. Personifiseringen av byen var en kvinne som ofte dukket opp. Andre symboler på Roma kunne være redskaper eller soldater, for ikke å snakke om standardene som soldatene bar.
Symboler på seier i krig var vanlig. Det kunne symboliseres gjennom fienders våpen, quadrigaer (firehesters vogner), byer eller laurbær. Ikke uvanlig var overflødighetshorn – cornucopia. Selv om keiseren hadde pengemangel på grunn av overforbruk, ble dette ofte brukt.
Tidligere keisere eller viktige personer kunne også dukke opp på mynter. Etter at Julius Cæsar døde, dukket det opp en komet. Dette ble tolket som et tegn på Cæsars guddommelighet, og Augustus brukte dette som motiv selv.
De romerske dydene var ofte også demonstrert. Nero, for eksempel, viste seg som en gavmild mann på en mynt. Dette til tross for at han brukte mange penger på eget hus og krevde store skatter for å betale for det.
Skrift og betydningen av dem
Bokstavene SPQR («Det romerske senat og folk») var vanlig. Dette var valgspråket for både byen Roma, Den romerske republikk og Romerriket. Særlig var både Claudius og Nero opptatt av dette motivet.
Ikke alt var symbol. Flere bronsemynter hadde SC, som sto for senatus consulto, «Senatet godkjenner». Senatet sto inne for verdien av disse myntene.
Det hendte også at selvskryt – eller i det minste skryt fra myntmesterne – kunne forekomme. På en av myntene til Augustus står det «Ob Cives Servatus», som betyr «for å ha reddet innbyggerne». Dette handlet om at Augustus fikk reddet romerske borgere tatt til fange av Romas rivaler Parthia. Senere keisere likte uttrykket, og blant annet Claudius brukte det, med betydelig svakere begrunnelse.
