Romerske mynter er en flott inngang til å samle på mynter. Det er lettere enn man skulle tro å få tak i romerske mynter. I denne artikkelen ser vi på en av de mest utbredte, antoninianus, og på hva som skjedde i det svært forvirrende 200-tallet.
I forrige artikkel så vi på romerske mynter under Augustus’ reform og hans etterkommere. Da var det ordentlige systemer med mynter og skillemynter. I denne perioden ble det langt mer kaotisk. Først kom en mynt med tvilsom metallverdi, så kom det sølvmangel og til slutt forsvant mange valører fra Augustus’ tid. Vi skal nå se på perioden fra Caracalla tar over i 211 til Diokletian blir keiser i 284. Og advarsel – dette er en kaotisk og spennende tid.
Den løgnaktige mynten
Fokuset blir her mindre på keiserne og mer på det vidunderlige kaoset som kom med å prøve å ordne på en dårlig økonomi. Det første knepet til Caracalla var å innføre en antoninianus i år 215. Dette var en mynt som skulle tilsvare det dobbelte av den brukte sølvmynten, denarius. I tillegg til at den var større, hadde keiseren en krone med pigger. Ideen var at keiseren var lysende – «augustus».
Dessverre for romerne, hadde ikke Caracalla – eller i det minste hans myntmakere – rent mel i posen. Allerede da den ble laget, hadde den nye mynten ikke to ganger sølvet til en denarius, men bare halvannen. Dette virket imidlertid hederlig i forhold til sølvinnholdet i årene etterpå. På 240-tallet var sølvinnholdet nede i 40 %, og på 270-tallet under 5 %. Det var altså nesten ikke sølv i sølvmynten. Mot slutten av 200-tallet var mynten nesten verdiløs.
Som om ikke selve mynten er bedragersk nok, viser det seg at også navnet er mer enn litt tvilsomt. Det er ingen som helt vet hva den het. Det finnes en kilde som viser til en mynt oppkalt etter en viss Antonius, og Caracalla tok navnet Antonius. Navnet «antoninianus» var derimot gitt mynten av moderne numismatikere. Man kan altså ikke stole på noe med denne mynten.
Likevel var dette den eneste mynten i Romerriket i store perioder.
Ingen metaller, ingen romerske mynter
Det var en enkel grunn til at antoninianus-mynten var uten sølv – det var sølvmangel. Dette skyldtes i hovedsak at omtrent alle som hadde tjenestegjort som general hadde ambisjoner om å bli keiser. Dermed ble det veldig mange borgerkriger – som igjen var veldig kostbare. Sølvet forsvant som dugg for solen.
Denarius, som hadde eksistert i 450 år, forsvant tidlig på 240-tallet. Dette var for eksempel tre år etter det kaotiske året 238, der det var hele seks keisere: Maximus Trax, Gordianus I, Gordianus II, Popienus, Balbinus og Gordianus III.
Kort tid etter forsvant også skillemyntene sestertius, as og dupondius. Det var nesten bare antoninianus-mynten som ble produsert. Ettersom den hadde mindre og mindre sølv, ble stadig mer bronse brukt for å vanne ut mynten. Den eneste mynten som overlevde antonionius-mynten, var aureus, gullmynten.
Diokletian er egentlig utenfor vårt emne, men vi tar ham med likevel. Under ham ble antoninianus-mynten borte, og en sølvmynt – argenteus – dukket opp. Den hadde faktisk ganske høyt sølvinnhold. Romerske mynter stabiliserte seg i noen grad under ham.
Kaosperioden i et nøtteskall
Så hvorfor var det så lite sølv og så stor etterspørsel? Som regel handler det om store byggeperioder eller mange kriger. Dette var verre – det var begge deler. Vi går raskt gjennom keiserne.
- Caracalla – innførte den tvilsomme mynten over, slaktet ned mange innbyggere, ga borgerskap til frie slaver, bygget Romas nest største offentlige bad og sloss mot germanere og opprørere. Ble drept av en desillusjonert soldat i 217.
- Macrinus og Diadumenian – hederlige keisere i en periode der det var livsfarlig å være hederlig. Begge ble drept av tanten til den neste keiseren – og han var bra sprø:
- Elagabalus – en ung gutt som var keiser fra han var 14 til 18. Han hadde sterk seksuell appetitt, giftet seg fem ganger og regnes svært lavt blant keiserne. Han ble myrdet i et komplott igangsatt av hans egen bestemor.
- Severus Alexander – fetter av Elagabalus og skapte en sårt tiltrengt periode med fred. Han var en stabil leder, men fulgte etter hvert en lang tradisjon ved å bli drept i et komplott i 235.
- Maximinius Thrax var forståelsesfullt paranoid, og han angrep alle han anså som opprørere. Dette medførte at han ble stadig mindre populær, og til slutt drept i 238.
- Sekskeiseråret – Thrax, Gordianus I og II, Pupienus og Balbinus er keisere og dør i rask rekkefølge. Av disse døde Gordianusene i slag, men resten døde på ekte romersk vis – drept av sine egne livvakter.
- Gordianus III overlevde sekskeiseråret og ble keiser som trettenåring. Under ham gjorde romerne det bra på slagmarken helt til Gordianius III ble drept langt inne i dagens Irak.
- Filip Araberen brukte mange penger på hjembyen, på å skryte av Senatet og på leker og spill. Antonininanus-mynten måtte devalueres med mindre sølv. Han ble drept av soldater som støttet en senator han selv hadde utnevnt.
Etter Filip Araberen kom en haug med keisere som satt i kort tid, der bare to greide seg i mer enn to år. Den første var Valerian, kanskje mest kjent for å ha blitt tatt til fange av perserne. Ryktene vil hadet til at han ble tvunget til å drikke flytende gull – de som har sett Game of Thrones kjenner kanskje igjen dette. Viktigere var keiser Aurelian (270-75). Han lyktes i å få ro i det kaotiske riket og avslutte den store krisen på 200-tallet. Imidlertid ble han – selvfølgelig – drept av sine egne.
En håndfull keiseremner senere ble Diokletian keiser, og det ble orden både i riket og myntsystemet. I en liten stund, i det minste.
