, 22. november 2019

Pelle-gruppen hedret på denne dag

Pelle-gruppen fikk sitt moument
Pelle-gruppen fikk sitt monument på Aker Brygge. Her ved åpningen i 2013,. Fra venstre: Ole Bjørn Fausa (Samlerhuset), Sverre Kokkin (et gjenværende medlem av gruppen), Kirsten Kokkin (kunstneren) og Fabian Stang (daværende ordfører i Oslo).

Pelle-gruppen var en motstandsgruppe som blant annet sprengte en rekke fabrikker under andre verdenskrig. For nøyaktig 6 år siden fikk sitt de et eget monument. Men hvem var de?

Det var i 2011 at kjernen til monumentet kom til. Max Manus hadde ikke fått sin egen statue, og flere krefter, Samlerhuset inkludert, mente det var å høy tid. Aker Brygge ble regnet som et flott sted med mange mennesker. Da protesterte gjenlevende medlemmer av Pelle-gruppen. Dette var deres område, sa de, og de hadde rett.

 

Sabotør uten aksept

Statuen av Max Manus ble flyttet til Akershus Festning, mot kaia. Samtidig måtte man sette seg inn i hvem Pelle-gruppen var.  Og før vi gjør det, må vi ta litt bakgrunn.

I lang tid var motstandsarbeidet i Norge begrenset til passiv motstand. Illegale aviser og etterretning var innenfor, men sabotasje var ikke akseptert. Dette var ikke bare Milorgs syn, men flere andres. Det var imidlertid ikke synet til Ragnar Sollie. Han startet med å somle med tyske biler som bilreparatør, og utviklet seg til å være med i Osvald-gruppen. Denne gruppen hadde drevet sabotasje i Norge siden 1941. Dessverre for Sollie ble en av gruppen oppdaget, og tyskerne rullet opp mange medlemmer. Sollie kom seg unna.

Siden ingen offisielt støttet sabotasje, måtte Sollie greie seg nesten uten hjelp. Likevel lyktes han å bygge opp en stor gruppe sabotører. Alle hadde dekknavn, og Ragnar Sollie var «Pelle». Fra 1944 av ble gruppen så stor at den kunne begynne på store sabotasjeaksjoner. Det hjalp også at sabotasjer nå var godkjente metoder, med Oslogjengen og Aks 13000 som «godkjente». 

Pelle-gruppen hadde tilholdssted over hele Oslo, inkludert Krokskogen. Fra august 1944 av begynte sabotasjene, en etter en. Den store var da Aker og Nyland Mekaniske verksted ble sprengt. Det var den 23. november at store mengder sprengstoff gikk av. Til sammen fire skip ble sprengt, og tyskere som skulle forsvare Nazi-Tyskland mot invasjon ble fast i Norge. Sabotasjer ble tradisjonelt håndtert raskt internt, men nyhetene her gikk rett til Berlin. Dette var en av de største og viktigste sabotasjene i Norge, sammen med Tungtvannsaksjonen.

 

Ble fanget og skulle henrettes

Norsk Tiend lister fem medlemmer av Pelle-gruppen som henrettet
Flere aviser, inkludert London-avisen Norsk Tidend, rapporterte at de fem medlemmene av Pelle-gruppen som var arrestert også var henrettet. Klikk på bildet for større versjon. (Foto: Wolfman/Wikimedia Commons)

Det var langt fra enkelt å holde seg i skjul, og det holdt på å gå veldig galt for gruppen. Fem medlemmer av Pelle-gruppen, inkludert «Pelle» selv, ble arrestert. Det var den 3. februar de ble tatt, og det kunne knapt ha skjedd på et verre tidspunkt. Fem dager senere, den 8. februar, ble Karl Martinsen drept av Oslogjengen. Martinsen var leder for Statspolitiet, og sto bak mange brutale forhør direkte eller indirekte.

Likvideringen av Martinsen gikk hardt inn på både tyske og norske nazister. Represalier ble krevd og utført. Trettifire ble valgt ut til henrettelse, og 29 av dem ble henrettet. De fem som ikke ble det, var de fem medlemmene av Pelle-gruppen. Sannsynligvis ble de spart midlertidig fordi man mistenkte at de visste mer enn de hadde sagt under forhør. De ble i stedet overført til Kronprinsens Kruttårn på Akershus festning. Det var klart at de levde på lånt tid. Når de røpet navnet på medsammensvorne eller tyskerne gikk lei, ville de bli skutt.

De fem lyktes nesten i å flykte, men de ble til slutt fanget etter en imponerende flukt til nabohuset. Enecelle ventet, og etter hvert ble de overført til Hovedpolitistasjonen i Møllergata 19. Dette ville normalt bety at de kunne se fram til tortur, at en knakk og så henrettelse av alle fem. Imidlertid hadde dagene beveget seg mot mai, og den 7. mai ble de frigitt.

 

Pelle-gruppen ikke kommunistisk

Osvald-gruppen var definitivt kommunistisk i sin natur. Den sprang ut av Wollweber-gruppen, en gruppe kommunister som samarbeidet om å sabotere nazistiske havner i Nord-Europa. Ragnar Sollie selv var også svært kommunistisk. Faren hadde vært en av stifterne av Norges Kommunistiske Parti. Det var også NKP som ga Sollie den lille støtten han fikk.

Resten av Pelle-gruppen var imidlertid ikke kommunistisk. Den besto av borgerlige og sosialdemokrater i en god blanding. Det var ingen behov for partibok eller å kunne Internasjonalen på rams. De fikk ikke penger av kommunistiske organisasjoner eller navn utover en liten startkapital. Det som drev medlemmene var patriotisme og en felles følelse av at nazisme var ondskapsfullt.

Det er derfor litt trist at denne gruppen, som skremte okkupasjonsmakten nok til å skape stor uro, ikke hadde fått et minnesmerke. Vi er glade for at vi kunne hjelpe til med å ordne på det.