Falskmyntner av rang må Pascal Paoli kalles. Han var også en sjarmerende person som ikke så ut til å planlegge. Det gikk deretter.
Kjenner du til Pascal Paoli? Svaret for de fleste er nok «nei», men for 220 år siden var det et rungende «ja». Han sto bak en av de største skandalene i sin samtid, om ikke i enda lengre tid. En av samfunnets støtter viste seg å være en falskmyntner!
Falskmyntner med fornemt navn
Pasquale Paoli var en korsikansk frigjøringshelt som erklærte Korsika selvstendig i 1755. Han innførte en moderne grunnlov med opplysningstidsidealer og kvinnelig stemmerett. Offisielt var det Genova som eide Korsika, men de hadde verken ressurser eller prioritet til å bekjempe opprøret. I 1764 solgte de øya til Frankrike. Salget ble gjennomført i 1768, og i 1769 kom franske styrker og bekjempet Paoli og korsikanerne.
Året etter ble en ung gutt født i København. Hans foreldre, med de mer ordinære navnene Andreas Essendrop og Susanna Cathrine Gabrielsdatter, var store tilhengere av frihetshelten. Gutten fikk den franske varianten av navnet, Pascal Paoli som navn. Etternavnet Essendrop beholdt han, men brukte det ikke.
Stort talent som kjøpmann
Faren, som var prest, døde da Paoli var 12. Pascal kom seg til Christiania, sannsynligvis rundt 1790, sammen med sin bror. Der gikk han så absolutt ikke rundt og sultet. Tvert imot viste han seg som et usedvanlig dyktig forretningshode. I 1792 startet han en egen butikk, et landhandleri, eller krambu, som det het da.
Han kunne lett ha blitt datidens Rema-Reitan eller Rimi-Hagen, for en krambu ble til flere. Til slutt kontrollerte den fremtidige falskmyntner mesteparten av Christianias krambuer. Conradine Dunker, en kulturarbeider kjent for sine memoarer, omtalte ham som «et forslagent [utspekulert, red. anm.] Hoved».
Han ga seg ikke der, i 1799 var han godt inne i den svenske handelen. Dunker kommenterte at han levde «som en Prinds» med «Penge i Overflødighed». Dette inkluderte å kjøpe det fornemme Paleet i Tollbodgaten av familien Anker.
Fristet av pengekaos
Paoli var kjøpmann i en tid der pengesystemet var i kaos. Det var knapt sølv igjen i Kongsberg, og sedler ble stadig vanligere. Problemet var at det var altfor mange sedler, og det var uoversiktlig. Både Speciebanken og Kurantbanken trykket sedler. De hadde begrenset tillit, og mange i befolkningen ville helst ha sølvmynter.
Paoli kom i kontakt med en annen ung kjøpmann, Jens Brandt, den egentlige falskmyntner. Brandt hadde vært i London og fått preget falske åtteskillinger. Paoli så muligheten til å tjene mange penger. I 1798 begynte han å bruke disse falske åtteskillingene.
Siden Christianias borgere tørstet etter sølvmynter, var dette et paradis for en falskmyntner og hans kumpaner. Også 1/15 speciedaler ble kopiert.
Ingen dyktig svindler
Paoli var en dyktig forretningsmann, men som falskmyntner hadde han liten erfaring. I stedet for å la åtteskillingene og 1/15 speciedalerne bli jevnt fordelt utover lang tid, satte han i omløp mange på en gang. Dette førte til at markedet ble overraskende fort overfylt av åtteskillinger.
Ryktet gikk i retning at en falskmyntner sto bak. Imidlertid var det ingenting som pekte i retning Paoli. Ifølge Dunker lyktes han imidlertid på en glimrende måte å mistenkeliggjøre seg selv. Hun forteller at madam Haxthausen betalte med en tidalerseddel for varer tilsvarende en daler. Til veksel fikk hun ni «tutter» (gruppe på 12 åtteskilling) med åtteskilling.
Gitt ryktene om forfalskede åtteskilling, var det ikke spesielt lurt av Paoli å gi igjen 72 åtteskillinger på en gang. Haxthausen reagerte klart, og Paoli var ikke ferdig med å angi seg selv, skal vi tro Dunker. «Kanskje tror Deres Nåde at åtteskillingene er falske, og at jeg selv har preget dem», skal han ha sagt.
Kort tid etter ble en dyktig forretningsmann og elendig svindler arrestert.
Sjarmerte seg fri
Rundt der burde historien ha endt. Han ble ikke dømt for å være falskmyntner, og slapp dermed med livet i behold. Likevel ble han i 1801 dømt for å ha spredd falske mynter, og skulle miste høyre hånd. Han mistet også hele sitt bo, som ble solgt på auksjon. Paleet ble kjøpt tilbake av Anker og gitt til Krigsskolen.
Men Paoli var ingenting om ikke sjarmerende. Han hadde venner i høye posisjoner, og i 1803 ble han i stedet omgjort dommen til livstidsfengsel på Munkholmen. Dette skjedde gjennom kongelig benådning. Ettersom kongen i 1801 var den sterkt schizofrene Christian VII, var det sannsynligvis noen andre som tok denne avgjørelsen.
Paoli hadde opprettet et kontaktnettverk som kjøpmann, og han hadde venner som kansellipresident og tidligere stiftamtmann Frederik Julius Kaas. Han bortforklarte Paolis handling som «ungdommelig naivitet». Dermed ble dommen igjen omgjort slik at Paoli kunne slippes fri allerede i 1809 mot en kausjon på 5000 riksdaler. Paoli hadde mange rike venner i byen som skaffet den enorme summen.
Paoli hadde også sjarmert fengselskommandanten på Munkholmen og hans datter. Paoli og datteren giftet seg.
En gang skurk …
Av naturlige årsaker var det vanskelig for Paoli å lykkes i Christiania. I 1812 flyttet han til Trondheim, til tross for at han hadde sittet seks år i fengsel der.
Hans videre karriere vet man ikke så mye om, ettersom Dunker ikke skrev stort om livet i Trondheim. Det man vet, er at Paoli dro til USA på 1820-tallet, der han levde som drogerihandler, altså medisinhandler. I USA var det ikke påkrevet å ha farmasiutdannelse for å selge medisin. Paoli fant imidlertid en populær bli-rik-plan til, kvakksalveri. Nøyaktig hvordan dette gikk, vet vi ikke, men i 1842 var han tilbake i Christiania. Dette vet vi fordi han ble anklaget for kvakksalveri i byen.
Han døde i 78 år gammel i 1847, og begravelsen skjedde for fattigvesenets regning. Man tør ikke tenke på hvor langt denne mannen kunne ha drevet det om han hadde holdt seg innenfor loven.
