Andre utgave av norske sedler er de lengstlevende sedlene. Det er også her vi får sedler slik vi er vant til å tenke på.
Vi så på første utgave av norske pengesedler etter overgangen til kroner og øre tidligere. Nå skal vi se mer på den andre utgaven, som varte helt fra 1901 til 1945. Den ble nøye planlagt inn i norsk seddelhistorie, og fjernet i hui og hast.
Andre utgave med provoserende motiver
Historien om norsk seddelhistorie er pussig. Først setter vi altså vår egen monark på sedlene, selv om knapt noen andre land gjorde det. Deretter brøt vi i 1901 med dette som et opprør mot vår egen istitusjonaliserte praksis. I stedet tok vi stortingspresident Wilhelm Friman Koren Christie på våre nye sedler. I utgangspunktet var det også et godt valg. Christie var en viktig person i kampen for å få bevart mesteparten av grunnloven. Karl Johan, da kronprins og Sveriges første represenant, lot seg imponere av Christie.
Problemene dukket opp under andre verdenskrig. Riktignok var Christie selv en ivrig forkjemper ikke bare for den nå forhatte Jødeparagrafen, men også for at den skulle inkludere jeusitter og munkeordener. Langt verre var det at hans oldebarn, som het det samme, var et tidlig og ivrig medlem av Nasjonal Samling. Under krigen var han kortvarig kringkastingssjef og så byfogd som Oslo. Selv om han ikke kan omtales som spesielt vellykket, var navnet noe skitnet.
Christie var på alle sedler. På annenhver seddel (10, 100, 1000 kr.) var også Peter Wessel Tordenskiold. Tordenskiolds fryktløse og til tider farlige manøvre mot svenskene var svært viktige for å sabotere Karl XIIs forsøk på å erobre Norge. Han hadde gjentatte seire mot svenskene, og ble et symbol på kampen mot dem. Forholdet mellom Norge og Sverige gikk riktignok fra kaldt til varmt til kaldt igjen hele tiden. Det er derfor ikke sikkert at dette ene og alene var gjort for å bruke sedlene som frigjøringsporpaganda.
Andre utgave var helnorsk
Norges første sedler hadde såkalte profesjonelle seddelskrivere. Disse var garantistene for at pengene hadde verdien de fikk. Det er dessverre ingen komplett oversikt over hvor mange som signerte sedlene, men det var i det minste i underkant av 30. Dette tok slutt med andre utgave. I stedet var det hovedkasserer Hans Vincent Hansen som signerte. Og i motsetning til at han satt og signerte hver eneste seddel, ble signaturen hans del av designet.
I tillegg til dette ble altså all produksjon gjennomført i Norge. Riktignok var kongen som fantes på bakgrunnen av seddelen et preg fra Saunders & Co. i London, men alle andre klisjeer var norske. I tillegg ble det hele trykket først i Trondheim, så i Oslo. Papiret kom fra 1907 av fra Bergen.
Fra gull til fiat
Det som med medvind, flaks og litt velvilje kan underbygge at motivene var ment som propaganda, var at man på 1930-tallet prøvde å bytte dem ut. For Norge var da et etablert land på denne tiden, og trengte ikke antisvensk propaganda. Men det er også en annen grunn til at mange ønsket å bytte dem ut. Norge hadde gått over til kroner og øre delvis fordi vi var med i Den skandinaviske myntunionen. Den var for alle praktiske formål død og begravet i 1914. Første verdenskrig førte til at tilgang på sølv og gull var svekket.
Kort sagt ble det ikke gjennomførbart at penger kunne knyttes til sølv og gull. Sentralbankene trengte sølv og gull til mynter både til vanlig sirkulasjon og til innveksling av sedler. Under verdenskrigen var det ikke tilgang på dette, og det var neppe nok til etterpå heller. Dermed ble gullstandarden erstattet av noe som kalles fiat. Fiat betyr at en valør ikke er verdt sin verdi i gull eller sølv, men i det folk mener at den er verdt. Norske kroner sank betraktelig. Det ble derfor ikke lenger mulig å veksle inn sedlene i verken gull eller sølv.
Fra nesten erstattet til hurtigerstattet
Norges Bank hadde gjort seg upopulære ved at de ved sentralbanksjef Nicolai Rygg prøvde å gjeninnføre gullstandarden. Problemet var at dette kunne gjennomføres, men bare gjennom streng økonomisk politikk. Det ble gjort noen forsøk, men de forverret en allerede vanskelig økonomisk situasjon. Rygg selv hadde blandet seg inn i politikken og ment at Arbeiderpartiets første regjering måtte bort for å redde Norges økonomiske rykte. Flere politikere fikk nok av Ryggs dobbeltrolle. I tillegg var det klart at gullstandarden ikke kunne opprettholdes i 1931.
Så hva har dette med selder å gjøre? Vel, vi vet at i 1928 begynte Norges Bank prosessen med å finne nye sedler. Dette var uansett riktig tidspunkt. To store kunstnere, den eldgamle mester Erik Werenskiold og den etablerte maleren Henrik Sørensen ble inkludert. Problemet var at de rett og slett ikke greide å bli enige. Derfor ble sedlene ikke klare før andre verdenskrig.
Krigen hadde både svartebørs og ulovlig handel med både norske og tyske nasjonalsosialister. I tillegg fryktet regjeringen for at tyskerne hadde trykket opp altfor mange penger for å skape kaos. Dermed ble en ny og hurtiglaget utgave preget for å erstatte andre utgave med nesten øyeblikkelig virkning. September 1945 var alle sedler fra andre utgave ugyldige. Det er den raskeste og mest ekstreme overgangen mellom to utgaver i Norges historie.
