Få myntvalører har en mer forvirrende historie enn norske mark – om da det ikke er snakk om krone. Ja, altså den gamle norske krone.
I dansketiden, det vil si fra 1537, har det stort sett vært snakk om speciedaler og skilling. Speciedaleren var den verdifulle og høye, mens skillingen var skillemynten med mindre sølv enn forventet. Men visste du at det også fantes noen andre mynter? Her ser vi på to av dem, med hver sin historie.
Norske mark: Fra smørskatt til Gimsøy-mynt
Fram til 1919 hadde Norge mynter laget av sølv eller, en sjelden gang, gull. Verdien på en mynt var derfor verdien på sølvet i den. Og norske og danske mynter var svært godt målt slik at det var nok sølv i myntene. Det vil si speciedalerne. For både danske og norske mark var notorisk upålitelige.
Mark var opprinnelig knyttet til markebol, det vil si en verdi som skulle betales som betaling fra leilending til jordeier. Et markebol tilsvarte sånn omtrent 3 lauper smør. Og en laup smør var, varierende fra gård til gård, mellom 15 og 18 kilo smør. Slik kunne man altså betale skatt i rundt 50 kilo smør i året.
Rent formelt kunne man også betale det man skyldte i mynter, for mark var en regnemynt. Det betyr at selv om det ikke var en mynt, så var det en tenkt verdi. En mark da besto av 8 øre eller 24 ørtug eller 240 penning. Problemet var at Norge for alle praktiske formål ikke hadde sølvmynter å snakke om.
Under kong Hans ble det preget norske mynter, men det var svært få. Et lite høydepunkt i en ellers svært beskjeden aktivitet skjedde mellom 1540 og 1546. Det var da norsk sølv ble hentet opp på Gimsøy i Skien. Da ble mark verdsatt til seksten skilling eller en tredjedels daler.
Og så gikk det nedover.
Degradering til kurantmynt
Når en mynt er så mye verd som en tredjedels daler, skulle man tro at det tilhørte de store myntene. Tross alt hadde man hvid, penning og skilling under. Likevel har norske mark hatt en sterkt dalende verdi.
Norske mark ble ikke preget igjen før 1644, og det i seg selv er en spesiell historie. Vi ser imidlertid at en mark dalte i verdi også i Danmark. På hundre år var sølvverdien godt over halvert, men egentlig var det særlig fra 1644 det riktig gikk på trynet. Og alt skyldes én mynt.
Mynten er kjent som hebreermynten. Denne hadde hebraiske og latinske bokstaver som erklærte at «Herren er en rettferdig dommer». En mark skulle egentlig være en sjettedels speciedaler, eller 16 skilling. I 1648 ble mynten satt ned til 14 skilling. Men myntherren var ikke en rettferdig dommer. Det var bare nok sølv i marken til 12,6 skilling. Og det stusslige med hele mynten var at den ble preget fordi Christian IV trengte penger på å fortsette å tape krigen mot svenskene. Det endte med freden i Brömsebro, der Norge tapte Trøndelag og Møre for en stund. Både krigen og mynten var en fiasko. Og dermed var all tvil fjernet, norske mark var en kurantmynt, det vil si en ussel skillemynt. Dette i motsetning, i det minste i teorien, til kronen.
Krone
Krone, ja. Det er ingen vei utenom, dette var sannsynligvis Christian IVs jåleprosjekt. Den 5. april 1618 ble det sendt et brev om den nye mynten krone. De fantes både i gull og i sølv. Det het at gullkronen:
«skal formyntes af guld dobbelte, helle och halfve kroner, och skal ha de dobbelte kroner verre udi verd, blifve og gielde trei rigsdaler, kronerne halfanden rigsdaller, halfve kroner trei rigsort [tre fjerdedelers riksdaler]».
Sølvkronen, derimot, ble verdsatt til halvannen rigsdaler i samme brev.
Gullkronen forble i Danmark. Den overlevde til sønnen Frederik III, som preget noen svært få gullmynter, men deretter var det stopp. Ingen av gullkronene kom til Norge.
Sølvkronen kom merkelig nok ikke til Norge under Christian IV. Det ble preget en rekke mynter i Norge da sølv ble oppdaget, men ingen kroner. I Danmark preget han flere fram til 1625, da det ble en generell nedgang i myntpreging. Og forresten, den het krone fordi da Christian IV fikk den preget, hadde den en stor krone på reversen.
Frederik III preget faktisk en rekke sølvkroner i Danmark, inkludert den berømte «Guds straffende hånd». Her hugger Gud av armen til svenskene. Imidlertid ble det i Norge bare preget sølvkroner i ett år. Det var en krone over det norske våpenskjoldet på reversen, eller skilte den seg ikke ut.
Kroner i Norge så ut til å bli et parentes helt til Christian V kom inn som en reddende engel. Ikke bare preget han flere i Christiania, men da Kongsberg fikk eget pregested, økte antallet markant. Skjønt æres den som æres bør, sannsynligvis var det Christians stattholder som sto bak det hele.
En vakker avskjed
Vi sa altså at en krone var en såkalt speciemynt. Dette betydde altså at den hadde høyt sølvinnhold. Dette var nok riktig oftere i teorien enn i praksis. Dette kan man for eksempel se under Frederik IV. Han vekslet mellom 993/1000 sølv til 833 og til slutt til 671. Den store nordiske krigen var langt fra gratis.
Det ble også preget noen trekronemynter, flest i Danmark. Nå er tre kroner, altså tolv mark, det samme som to speciedaler. Men trekronemynten hadde «bare» 44,83 gram sølv, mens to speciedaler ville ha vært 50,56 gram. Så kronen var verken ren nok eller verdifull nok til å sammenlikne seg med «dronningen» av mynter, speciedaleren.
Frederik IV etterlot seg noen svært vakre kronemynter. En av dem er ryttermarken, der Frederik IV sitter til hest. Baksiden har et stort våpenskjold omringet av Dannebrogsordenen og Elefantordenen. Christian VI, Danmarks sannsynligvis kjedeligste konge, fikk preget en i sin stil – med kristelig miskunn og pietisme. Det ble en enkel krone, enkel tekst og et komplisert og overdådig portrett av ham. Skjønt i sin enkelhet er den ganske så pen.
Krone kom tilbake i 1875. Den hadde halvparten så mye sølv, og veide en tredjedel av den forrige kronen. Ikke hadde den rytter heller, og selve kronen var ikke spesielt stor. Slik forgikk altså verdens herlighet.
