I 911 ble Normandie gitt til vikingene fordi kongen av Frankrike ikke hadde nok sølv. Dette var en avtale som både kongen og vikingene vant på, mens riddere og adelige ble rimelig forbanna.
Etter at Karl den store hadde lagt seg ut med sakserne, begynte danene å bli bekymret. De hadde i lang tid handlet med, kjempet mot og utvekslet erfaringer med sakserne, og de mistenkte at de var de neste på listen. Men så kom nordmennene til unnsetning.
Fri oss fra nordboernes vrede
For i 793 plyndret norske vikinger Lindisfarne kloster og stakk av med store rikdommer. Grusomhetene ble i detaljert beskrevet og sendt til en som tidligere tjenestegjorde der, Alcuin. Alcuin var rådgiver til Karl den store, og han oppdaget fort at vikingene var verdige motstandere. Karl den store erobret områder mellom Bretagne, Barcelona og Böhmen Hans Frankerriket er et av de største rikene i Europas historie. Likevel ble ikke Danmark rørt. Selv ikke da vikinger begynte å småplyndre litt i Friesland, grep han inn. Samtidig var det aldri store angrepene. Det var mye mer å hente i England på denne tiden.
Men så døde Karl den store i 814, og engelskmennene ble bedre til å forsvare seg. Sønnen til Karl den store, Ludvig den fromme, var en skygge av sin far. Karl den store hadde bygget opp forsvarsverker langsmed elvene, Ludvig lot dem forfalle. Vikingene begynte å angripe igjen. Og det ble stadig større plyndringstokter langsmed Rhône, Seinen og Loire. Franske bønder og byborgere fikk merke nordboernes vrede. Selv Paris ble beleiret, og kongen måtte betale mange sølvmynter av typen denier til vikingene. Disse myntene kommer vi tilbake til.
Det kompliserte lappeteppet
Man skulle tro at det var kongen av Frankerriket som passet på tryggheten. Det var det ikke. For frankerne var i realiteten styrt av mange adelige som kontrollerte sine mindre hertugdømmer, grevskap og baronier der de måtte beskytte. Kongen var i teorien deres leder, men i praksis varierte det stort mellom hvor sterke lederne var. Karl den store var det ingen som tullet med, men hans sønnesønn Karl den skallede ble ikke respektert. Vikingene plyndret gjerne ett grevskap for så å alliere seg med et annet om å angripe et tredje. Det var også disse grevene som hjalp vikingene til å svekke kongen ved å slippe dem inn mot Paris.
Et av disse områdene som var notorisk upålitelige, var Normandie. Det lå i et område kalt Neustria, men det hadde ikke noen egentlig egen definisjon. I et forsøk på å få kontroll over bretannerne i vest og vikingene nordfra, ble to adelige utnevnt til markgrever med ansvar for å passe på området. Disse var ikke alltid like allierte overfor kongen av Frankrike, som nå het Karl den enkle.
Normandie og lureri
I 911 hadde faktisk disse markgrevene gjort det bra, og vikinghøvdingen Rollo tapte et slag mot dem. Han var fortsatt en mektig fiende, og Karl den enkle måtte finne på noe. Han het «den enkle» fordi han likte enkle løsninger, og løsningen hans var like enkel som den var genial.
Penger hadde han nesten ikke, de var kastet etter vikingene. Han hadde en hær, men den var ikke sterk nok til både å angripe vikingene og å forsvare seg mot adelige. I stedet ga han fra seg Normandie til vikingene. Formelt eide han Normandie, men reelt hadde han ngen makt der. Dermed ga han fra seg noe han ikke kontrollerte. Vikingene og de lokale adelsmennene fikk krangle seg imellom, tenkte Karl den enkle. Men vikingene måtte la seg kristne først. Det gikk overraskende greit for dem.
Vikingene slo seg ned og dannet et mektig dynasti, normannerne. Den første som styrte Normandie var Rollo eller Gange-Rolv. Deretter var det Wilhelm Langsverd. Begge disse var skikkelige vikinger, de snakket norrønt og brukte tittelen «jarl». Deretter kom Robert den fryktløse. Han snakket fransk, kalte seg hertug, og var så godt som en ridder selv. Forandringen var komplett. Fryktløse og krigerske var de fortsatt, men de var kongens menn som kranglet mot andre vikinger, og stort sett for kongen.
De sjeldne myntene
Pengesystemet i Frankerriket var notorisk dårlig fram til 700-tallet. Fra da av ble myntene preget ifølge klare regler om vekt og sølvinnhold. De het denier etter den romerske mynten denarius. Det å prege mynter betydde at man trengte sølv, og i Europa var det lite sølv å oppdrive. Dermed ble det ikke preget spesielt mange sølvmynter. Mange av disse ble også gitt til vikingene mot at vikingene ikke angrep.
Få av disse myntene kom til Norden, og selv om de gjorde det, var det å bruke mynter som mynter ikke etablert. Mange vikinger smeltet om eller kuttet opp sølvmyntene. Derfor er det faktisk ikke så ofte at man i det hele tatt finner denier fra Frankrike mellom 700-tallet og 900-tallet.
Det som gjør det litt mer spennende, er at svært mange av myntene som ble preget på denne tiden ble gitt til vikinger som bestikkelse. Det er derfor veldig sannsynlig at denier fra Karl den store til Karl den enkle og noe senere har gått gjennom vikinghender.
