Norges krone blir stort sett ikke brukt. Likevel har de en spennende historie og en interessant nåtid. Og hvilken av dem skal arveprinsessen vår (ikke) bruke? Bilde:
Signingsmorgen av Ross Kolby © Ross Kolby/BONO 2021
Først og fremst ligger Norges krone på Riksregaliemusset i Erkebispegården i Trondheim. Mer presist ligger alle de tre kronene der; kongekronen, dronningkronen og arveprinskronen. De kan sees der så lenge musset er åpent. Grunnen til at den forblir der er at kronen egentlig er del av en maktkamp mellom to maktsentre i middelalderen, den verdslige og den geistlige.
Norges krone forsvant
Historien om Norges krone er ganske spesiell, og enda mer spesielt er hele skikken med kroning. Skikken med kroning, eller mer spesifikt kroning og salving, kommer fra Bibelen. Riktignok er kroning og salving eldre enn dette, men det er først i nyere tid vi fant beviser for det. Da kroning ble en viktig del av maktspillet mellom kirken og kongene i Europa i middelalderen, var det Bibelen som var opphavet.
En kroning er et rituale der Kirken gir kongen makten fra Gud, det vil si at kirken måtte godkjenne kongen. Det ga kirken makt og rettigheter som de nøt godt av. I Norge ble dette ritualet første gang gjennomført i 1164. Bakgrunnen for dette var at man var lei av at det stadig kom folk som krevde å være sønn av en konge og dermed gjøre krav på tronen. Slike krav hadde revet opp Norge og skapt borgerkrig i lang tid. Kirken godkjente bare den førstefødte sønnen av en konge innenfor ekteskap. Og uten kirken, ingen kroning, og dermed ingen legitimitet. Magnus V Erlingsson ble dermed som første både norske og skandinaviske konge kronet.
Kronen man brukte til dette ritualet gikk nedover til de påfølgende kongene fram til 1537. Da ble Norge påtvunget protestantismen, og norske kirker ble plyndret for sølv. Den katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson rømte fra landet med kongekronen. Siden har ingen sett kronen. Den kan ha blitt smeltet for lenge siden, eller kanskje ligger den i skjul?
Nye norske kroner dukker opp
Mangelen på krone ble ikke noe større problem for de dansknorske kongene, som rett og slett ikke lot seg krone i Norge uansett. Men hva skjedde så etter at Norge erklærte seg selvstendig i 1814? Det ble nedfelt i grunnloven at kongen skulle krones. Den første som da skulle la seg krone var da Christian Frederik. Imidlertid rakk han aldri å bli kronet i Norge. Da Karl Johan vant over norske opprørere, falt Norge til Sverige. Ny konge ble da Karl II, men han var gammel og syk. Det ble derfor ingen kroning av ham.
Da Karl Johan ble konge i 1818, skulle han krones i Nidarosdomen. Domen hadde bare blitt brukt til tre kroninger, men hadde fått en mytisk status som «Norges evige kroningskirke». Karl Johan ville derfor ha en stor prosesjon med kastemynter og fanfarer, og naturligvis en krone. For egen regning skaffet han seg en kongekrone. Hans kone, Desirée, mislikte Skandinavia sterkt, og var ikke engang i landet. Dermed ble det ikke viktig å lage en dronningkrone. Mot slutten av 1820-tallet kom hun tilbake til Sverige og sa at hun ønsket å la seg krone. Dermed ble det laget en dronningkrone i 1830. Begge var laget i Sverige. Desirée ble aldri kronet, men kronen ble brukt senere.
Det ble også laget en arveprinsekrone i anledning kroningen av Oscar I. Carl, senere Karl IV, skulle ha den. Imidlertid ble det problemer ettersom Oscar Is kone var katolsk og Trondheims biskop hadde store betenkeligheter. Dermed ble bare Oscar I kronet. Dette var den eneste gangen arvekronen sto i fare for å ha blitt brukt. Siden har den vært gjemt bort.
Norges krone i tre varianter
Som du kan se på bildet, er det stor forskjell mellom de tre kronene. Kongekronen har en stor turmalin, et gjennomsiktig mineral også definert som en smykkesten eller halvedelsten, i midten. Turmalin er naturlig forekommende i Norge. Totalvekten på kronen er 1,5 kilo, noe som gjør den tyngre enn den britiske kronen. Den norske kronen er imidlertid langt mer beskjeden i sin utsmykning. Den har ametyst, topas, turmalin, opal, safir, men ingen diamanter. Til sammenlikning har den britiske kronen 2868 diamanter. Nettopp det i sammenlikning beskjedne hodeplagget gjør kronen mer «norsk».
Dronningkronen er flatere enn kongekronen, og likner mer på kronen slik den brukes på riksvåpen og tidligere kronemynter. Den er av forgylt sølv med en rekke perler. Første gang den ble brukt var i 1860 til kroningen dronning Louise, ektefellen til Karl IV. Den ble deretter brukt av de to påfølgende dronningene.
Arveprinsekronen er en såkalt åpen krone, det vil si at den ikke har bøyler som møtes i midten over sentrum av kronen. Kronen har åtte takker. Vi vet at slike kroner er blitt brukt siden Romerriket senest, og de omtales ofte som solkroner. Arveprinsekronen er som eneste krone laget i sin helhet i Norge. Den er laget av flerfarget gull og perler, i tillegg til slepet glass.
Signingen og kronen
Kroning betyr formelt at man får makten fra Gud. Da Haakon VII ble konge av Norge, ble skikken med kroning sett på som utdatert og unødvendig. Kongen hadde selv, før han ble konge, forlangt at folket skulle stemme for eller mot monarki. Det kan derfor virke litt pussig at den samme kongen forlangte å bli kronet. Slik ble det likevel. Haakon VII ble dermed den første rene norske kongen som ble kronet siden 1299!
I så måte var det riktig å omtale skikken med kroning som middelaldersk. To år etter kroningen, i 1908, ble kroningsparagrafen fjernet fra grunnloven uten særlige protester. Det betydde at da Olav V ble konge, var ritualet borte. Likevel så kongen på det å ta over kongegjerningen som en avtale med Gud. Dermed ville han gjerne ha Guds velsignelse. Kong Olav V ble kronet på dagen 52 år etter sin far, den 22. juni 1958. Også kong Harald V lot seg signe. Med Harald kom også Sonja, og både konge- og dronningkronen lå overfor de to da de knelte for biskopen. Begge hvilte på puter gjennom hele signingen, og ble bare løftet for å tas tilbake til Erkebispegården.
Foreviget på maleri
Norges krone er i mesteparten av tiden i Erkebispegården, nærmere bestemt i Riksregaliemuseet. Museeter åpent for alle, og man kan se alle kronene og andre riksregalier gjennom et pleksiglass. Selv om de har fordums storhet, har de ingen direkge verken funksjon, makt eller symbolverdi. Likevel er de blitt det indirekte. Etter at monarkene fra Haakon VII og framover har valgt en stadig mer folkelig stil, er også kronen symbol på det moderne, norske monarkiet. På sett og vis er vi alle en del av kronen.
I 2016 inngikk Samlerhuset og Nidaros domkirkes restaureringsarbeider et samarbeid for å sikre at kronene ble foreviget på maleri. Vi fikk renessansemennesket Ross Kolby til å male konge- og dronningkronen. Selv om kronene er godt foreviget på fotografi, er maleri et medium som gir noe utenom en ren korrekt gjengivelse. Kolby har lyktes i å fange både det storartede og det sårbare ved de to majestetiske symbolene. Når man ser på kronene, er det som om århundrenes tyngde er åpenbar for iakttakeren. Selv om kongekronen rent formelt er fra 1818, kanaliserer den middelalder, pest, borgerkrig, opplysning, grunnlov og uavhengighet i et medium. Dronningkronen framstår som kulturens, kunstens og ideenes fremvekst.
Maleriet ble gitt i gave til Riksregaliemuseet, og henger på museet den dag i dag.
