, 23. september 2019

Norges første frimerke – en historie

I 1855 kom Norges første frimerke. Den regnes nå både som vakker og som historisk spennende, men det var ikke alltid tilfelle.

Norges første frimerke er unik på flere måter. For det første har den ingen perforering. Dette er unikt blant norske frimerker, alle etterpå hadde i utgangspunktet perforering. Det er også det eneste uten «Norge» påskrevet. I det hele tatt er det et frimerke som bryter konvensjoner.

 

Den fargeløse fargeklatten

Norges første frimerke med farger
Ifølge skraveringene skulle frimerket se omtrent slik ut.

I lang tid var frimerker, akkurat som sedler, stort sett ensfargede. Det var en glidende overgang, men den første virkelige fargeklatten kom ikke før 1960. Dette skyldtes mer evne og pris enn ønske. For selv om Norges første frimerke bare er i blått og hvitt, var det klare koder om hvordan det skulle se ut. Dette skyldes det som heter skravering. Skravering ble brukt i kobberstikk og tresnitt. På mynter og medaljer, som fram til 1990-tallet forble fargeløse, ble en kode brukt. Denne koden kom fra heraldikken, og forskjellige utfyllinger representerte forskjellige farger. Loddrette streker var rødt, vanrette blå, diagonale topp venstre bunn høyre grønn, motsatt purpur og prikkete var gull.

Nå var ikke verken kronen eller løven prikkete, så selv om begge sannsynligvis var gull, har de ikke fått den fargen. Valget av en stor, blå bakgrunn på et allerede blått frimerke virker litt merkelig. Det norske riksvåpenet er i utgangspunktet ikke omkranset av en blå sirkel. Samtidig får man da, pussig nok, fargekombinasjonen rødt, hvitt og blått. Mer sannsynlig er det nok at det var bestemt at frimerket skulle være blått.

 

Uvanlig fremgang

Et av de mest markante kjennetegnene ved et frimerke er perforeringen. Dette er ikke tilfelle med NK1. Frimerket ble laget etter design av Nils Andreas Harbou Zarbell. Det var også Zarbell som fikk trykket frimerkene. Frimerkene ble laget av hamp, som det lå mye av i Bentse bruk der frimerkene ble laget. Som sikkerhet mot forfalskning, brukte han en noe uvanlig vannmerketeknikk oppdaget av Oluf Nicolai Roll.

Selve trykkingen av motivet ble gjort av Christian Wulfsberg, sønn av presten og avismagnaten Niels Wulfsberg. Selv om Christian Wulfsberg hadde en svært god trykkemaskin, ble frimerkene kritisert for å holde for dårlig kvalitet. Det falt også mange tungt for brystet at Norge ikke ble nevnt. Det som uansett er sikkert, er at blåfargen er variert. Originalt var den prøyssisk blå, men den varierte fra grønnblå til nesten sort.

Selve kuttingen var spesiell, men samtidig vanlig. Frimerket hadde eksistert siden 1840, da One Penny Black kom. Først i 1853 ble en oppfinnelse for perforering kjøpt i London. Denne ble brukt for tradisjonelle frimerker i London først fra 1854 av. Det er derfor ikke unaturlig at perforeringen kom noe senere til Norge. I 1856 var imidlertid perforeringen på plass. Det ble gitt ut enkelte frimerker uten perforering senere, men dette var unntak, og som oftest feiltrykk.

 

Stempler til besvær

Selv om det ikke eksisterte frimerker, eksisterte det i høyeste grad brev. På 1850-tallets begynnelse kom også stemplene. Disse skulle markere at et brev var betalt. Da frimerket kom, var det enkelte postkontor og postekspedisjoner som hadde stempler. For de andre gikk det ofte i å bruke penn.

Det var tre typer stempler: Rist, sted/dato og tall:

  • Rist var et sirkulært stempel bestående av 7, 10, 11 eller 12 striper (til venstre på bildet). Elleve og tolv striper var vanlige, mens 10 var stort sett Flekkefjord, Frederikstad, Kragerø og Hønefoss. De med 7 striper vet man faktisk ikke bakgrunnen til.
  • Sted/dato (den første) hadde stort sett det samme systemet som i dag. Stedet sto i omskriften, mens datoen var i midten.
  • Tall-systmet (i midten) var tre sirkler i økende størrelse, og i midten et tall.

Hadde man ikke stempel, kunne man bruke en X eller skrive sted og dato for hånd. Disse var også populære både hver for seg og sammen.