I dag er det 100 år siden Nikolai II ble henrettet av russiske revolusjonære. Det var en uverdig handling mot en uverdig tsar. Men han hadde i det minste pene mynter.
Nikolai II ble den siste i en lang rekke med Romanov-tsarer, inkludert Peter den store, Katarina den store og Alexander I, som bekjempet Napoleon. Sammenliknet med dem kom han naturligvis til kort. Historikere er enige om at mannen var inkompetent til å styre Russland. Han kom i krangel med sitt eget parlament, Dumaen, og med stort sett alle andre. Med unntak av kona, som han forgudet til det utilgivelige.
Naiv og maktsyk
Nikolai II var ikke klar for oppgaven som tsar. Hans far var forventet å leve lenge, men i 1894 døde han av nyrebetennelse. Han hadde ikke oppdratt sin sønn til å takle jobben som tsar. Og det merket man.
I 1905 fikk han omtrent alt servert på en gang. Først skjøt soldater mot en fredelig protestmarsj i St. Petersburg og drepte 96 mennesker. Resultatet ble opptøyer og generalstreik. Til slutt tapte Russland krigen mot Japan, og mistet ansikt utad. Siden Tsar Nikolai II hadde all makt, måtte han også ta ansvar – eller i det minste delegere det til sin statsminister. Statsministeren gikk til slutt av. Nikolai lovet endringer, men det var bare overfladisk. Han satt fortsatt med all makt.
Om det ikke var nok, var Nikolai II politisk lite trivelig. Han var nært knyttet til de ekstremt antisemittiske og ultranasjonalistiske De svarte hundre. Jøder var en populær syndebukk for revolusjoner og radikalisering. Det hemmelige politiet gikk så langt at de skrev boken «Sion Vises protokoller». Denne boken er et sammensurium av konspirasjonsteorier hentet fra skjønnlitteratur, men med en egen vri: Jødene kontrollerer verden. Boken ble utgitt som «en sann fortelling fra et hemmelig jødisk møte». Nikolai II var sterkt antisemittisk, og sto bak boken helt fram til den ble bevist at den var en forfalskning. Da mente han at bøkene skulle beslaglegges, fordi «en god sak ikke skulle oppnås med skitne midler».
For å gjøre vondt verre, hadde Nikolai II en overdreven hengivenhet til sin kone, Alexandra. Hun, på sin side, var veldig fascinert av den selverklærte munken Grigori Rasputin. Rasputin fikk mye innflytelse og etter hvert makt, og ble mektig upopulær. Så ble Russland med i første verdenskrig, der mange liv gikk tapt. Det var dråpen.
Rubelen under Nikolai II
Selve rubelen har en interessant historie. Ordet «rubel» kommer fra «rubit», som betyr å kutte eller hakke. I lang tid var det en vektenhet. Først i 1704 ble rubel Russlands myntenhet. Det var Peter den store som moderniserte valutaen – og stort sett alt annet – i Russland.
På tross av Nikolai IIs åpenbare mangler, var rubelen under ham stabil. En rubel var preget med 0,774 gram gull i mesteparten av Nikolai IIs regjeringstid. Var man virkelig fin på det, kunne man ha en 5 rubel i gull – da til en vekt på (0,774 x 5=) 4,37 gram. Kanskje mest pussig var den sjeldne mynten verd 37 rubel og 50 kopek – den russiske skillemynten. Denne mynten ble bare preget i 1902. Grunnen til den litt rare myntenheten var at den tilsvarte nøyaktig 100 franc.
Gullmynter er ofte populære, og de er blitt enda mer populære ettersom russere i senere tid er blitt rikere. Den tidligere nevnte 37,5 rubelen ble solgt for 1 045 000 kroner – provisjon inkludert. Også i Norge er Nikolai IIs gullmynter populære.
Det ble også gitt ut minnemynter under Nikolai II. I 1912 ble det gitt ut en minnemynt for å markere hundre år siden Napoleon ble bekjempet. Samme år en mynt til ære for monumentet til ære for Nikolai IIs far. Året etter ble det gitt ut en minnerubel for å markere 400 år med Romanov-styre.
Her kan du skaffe deg en 5 rubel
Hatet og helgen
Året etter at NoklaiI IIs slekt hadde vært keisere av Russland i 400 år, gikk Russland inn i første verdenskrig. Etter å ha blitt slått tilbake av Tyskland og Østerrike-Ungarn, tok Nikolai II selv over kontroll av hæren. Det viste seg å være enda en ting han ikke fikk til. Da det ble en revolusjon i 1917, valgte Nikolai II selv å gå av på vegne av seg selv og hans sønn.
Nikolais abdikasjon ble møtt med forvirring, glede og en rekke andre reaksjoner. Selv ønsket han å dra i asyl til Storbritannia, men britene var redde for et nytt opprør. Frankrike likte ikke den tyskvennlige eksdronning Alexandra, og dessuten var de også bekymret for opprør. Nikolai og familien ble i stedet sendt til Toblosk, en by 213 mil fra Sankt Petersburg og 185 mil fra Moskva. Her levde de under en viss luksus til Lenin og bolsjevikene tok over. Fra da av ble det lagt til begrensninger på luksuslivet, og de fikk leve på soldatlønn. I mars 1918 ble de sendt til Jekaterinburg, og der ble de skutt fire måneder senere.
Sovjetunionen og kommunisme tillot ikke religion. Dermed ble religiøse undertrykket. Den russisk-ortodokse kirken levde enten i skjul eller utenlands til Sovjetunionen raknet. Denne kirken foraktet kommunisme, og hadde flere erkekonservative prominente medlemmer. Den 15. august 2000 ble Nikolai II kanonisert som helgen av den russisk-ortodokse kirke.
