Visste du at dikteren Petrarca og keiserinnen Katarina den Store hadde imponerende myntsamlinger? Myntsamlingens historie er full av interessante fakta.
Myntsamling har foregått i lang tid, men av naturlige årsaker var det å samle på mynter lenge noe som bare ble gjort av de rike. Dette skyldes i hovedsak at resten av befolkningen sjelden hadde råd til å ta vare på mynter de allerede hadde, langt mindre å bruke penger på å skaffe seg andre mynter.
Myntsamling var en rikmannshobby
Allerede fra tidlig av ble mynter tatt vare på, selv om de var utdaterte. Særlig gjaldt dette Romerriket, som hadde et nært forhold til historien. Augustus var kjent for å gi bort gamle og eksotiske mynter til sine venner og viktige gjester. Nettopp dette med å ta vare på mynter ble en tradisjon i Romerriket. I tillegg kunne han skryte av et fint bilde av ham i profil.
Det var derfor naturlig at statskassen hadde mynter av tidligere keisere. Flere av disse keiserne hadde uansett gjennomgått apoteose – altså blitt gjort om til guder – ved dødsleiet. Da Trajan Decius omkring år 250 lot prege minnemynter over tidligere keisere, var det lett å finne eksempler av dem. Slik laget han minnemynter over for lengst avdøde keisere ved å kopiere myntene som lå i samlingene.
Vi har lite informasjon om myntsamling i middelalderen. Vi vet at Karl den Store lot prege mynter der han framsto som de tidlige romerske keiserne. Det er også kjent at konger som Offa av Mercia hadde mynter fra forskjellige land og i forskjellig stil. I Bysants vet vi også at Basilius IIs datter Theodora var en ivrig myntsamler.
Renessansen startet samlemani hos rikfolk
I overgangen mellom middelalderen og renessansen ble myntsamling langt mer populært. Som mye annet innen renessansen, var også myntsamling forbeholdt de rike. Til gjengjeld var det mange rike i Nord-Italia. En av dem var dikteren Petrarca, som hadde en samling antikke mynter. For ham var mynter historiske bevis.
Han var langt fra alene, og etterspørselen etter mynter steg. Interessen økte også for bøker, malerier og andre kunstneriske gjenstander. Og med interessen kom kunnskapen. Den franske lærde Guilamme Budé skrev verket «De asse et partibus eius». I dette verket ble de antikke myntene definert etter vekt. I tillegg hadde Budé en god oversikt over hvilke mynter som fantes.
Det var imidlertid under Opplysningstiden at numismatikk ble virkelig systematisert. Da var også da middelklassen begynte å interessere seg. Det sistnevnte har en naturlig forklaring. I Opplysningstiden var det lettere for folk som ikke var adelige å tjene opp penger til å ha råd til den dyre hobbyen. For selv om mynter ble stadig vanligere, var det fortsatt dyrt å kjøpe mynter utenom «de vanlige». Det var også da vi fikk se eksempel på falskmyntnere som spesialiserte seg på sjeldne mynter. Til da var falskmyntnere mest opptatt av gangbar mynt. Man fikk også professorer i numismatikk, som Joseph Hilarius Eckel, som var viktig i å gjøre numismatikk til en vitenskap.
Folkelig utvikling fra 1800-tallet
Mot slutten av 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen til England, og den spredte seg til resten av Europa fra 1830-tallet. Dette førte til at de fleste jobbene ble til i byene, og siste rest av bytteøkonomi forsvant. I tillegg ble faktisk lønningene høyere i byene enn på landet, og flere fikk overskudd og fritid. Myntsamling ble deretter tilgjengelig for allmuen. En rekke numismatiske foreninger dukket opp på denne tiden.
En annen utvikling var at pregeteknikken forandret seg markant. Før kopierte gravører stemplene, og dermed hadde forskjellige årganger litt forskjellig utseende. I løpet av den industrielle revolusjonen ble i stedet stemplene kopiert eksakt. Dermed så alle myntene like ut. I tillegg ble etter hvert myntrekker systematisk avsluttet, slik at de ikke lenger hadde noen verdi. Før var en mynt verd sin vekt i metallet de var laget i. I stadig større grad ble såkalte «fiat-penger» brukt. Fiat-penger er penger som har lavere materialverdi enn pengeverdi. En sølvmynt var alltid verd sin vekt i sølv, mens en krone i kobbernikkel ofte hadde mindre kobber og nikkel enn verdien av 1 krone. Gamle mynter hadde dermed større variasjon og høyere metallverdi enn nye.
Minnemynter og investeringer
Etter 2. verdenskrig ble også en rekke nasjoner selvstendige. Med selvstendigheten kom også ofte minnemynter. Da 2. verdenskrig kom på avstand, kom sovjetiske minnemynter for seieren. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, kom også flere land med sine minnemynter.
Det betyr ikke at myntsamling ikke har hatt sine bobler, der mange rike har tatt over markedet. En spesiell historie skjedde på slutten av 1970-tallet. Økende inflasjon og ingen bedring i produksjonen gjorde at mange ble redde for at sparepengene forsvant raskt. For mange ble løsningen å investere i mynter. Dette medførte at prisene føk opp på mange samleobjekter, bare for å dale på tidlig 80-tall, da annen investering ble mer attraktivt. Noen ble vinnere på denne bølgen, men langt fra de fleste. Samlere selv var neppe begeistret for de store prisøkningene, og de ønsket nok nedgangen velkommen. For dem, og for oss, er det naturlig at samlermarkedet passer best for de som er interessert i det for sin egen del.
