I år feirer Myntkabinettet ved Kulturhistorisk Museum i Oslo sitt 200 års jubileum. Museet som ble etablert i 1817 er ett av Norges eldste, og ble tuftet på antikke og romerske mynter. Og vi må medgi at det er en eiendommelig bakgrunn til hvorfor Myntkabinettet så dagens lys rett etter at Norge hadde fått sin grunnlov og en slags selvstendighet i en union med Sverige.
Stortinget leder en nasjon i fattigdom – og kjøper flott myntsamling
Som de fleste sikkert kjenner til var Norge rett og slett lutfattig i 1814. Norge hadde lenge vært en fattig provins i utkanten av det danske riket. Napoleons-krigene hadde tært hardt på Danmark-Norge, som attpåtil hadde kommet på feil side, sammen med et Frankrike på stadig mer retrett, men mot England, Russland, Prøysen, Østerrike-Ungarn og Sverige. Engelskmennene blokkerte Skagerak og sørget for at vi fikk minimalt med forsyninger. Sølvverket var den største inntektskilden i landet, men dårlig drift og lav sølvpris gjorde at driften ble lagt ned. På toppen av det hele var det svært kalde somrer på den tiden og kornet ble ikke modent i store deler av landet. Det var rett og slett uår og hungersnød og nordmenn døde av sult. Mange er kjent med Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen, som skulle ro til Danmark for å skaffe mat til seg og familien. Det illustrerer godt situasjonen.
Situasjonen var så stakkarslig at Stortinget ikke hadde nok penger til å sikre Norges Bank startkapital. Man måtte begynne å tvangsinndrive sølv og gull fra befolkningen for å få landets nasjonalbank i gang.
Fikk man sin dannelsereise i antikkens ånd ville landet styres vel
Men i denne situasjonen var det en ting man hadde råd til. Det var faktisk ikke diskusjon på Stortinget en gang. Alle var skjønt enig om at en flott myntsamling, det måtte det nye, selvstendige landet ha. Hva var vel ikke mer naturlig enn at Stortinget i 1816 gikk til innkjøp av en flott myntsamling bestående av ikke mindre 6.300 antikke og romerske mynter?
Vi myntsamlere smiler godt av en slik prioritering. Men i ettertid må selv vi innrømme at dette var mer enn merkelig. For å forstå bakgrunnen må vi se litt videre enn selve myntsamlingen. Som ny, ung nasjon var Stortinget oppsatt på å få sving på et universitet. Universitetet var opprettet i Christiania i 1811, men oppstarten var utfordrende. På den tiden sto undervisning i antikkens idealer helt sentralt for ethvert universitet. Man var på den tiden overbevist om at enhver som kjent antikkens idealer, det være seg innen kunst, filosofi eller retorikk, sto godt rustet til å håndtere nesten enhver form for utfordring. Hadde man fått sin dannelsesreise i antikkens ånd kunne man bekle enhver stilling i kongeriket.
Skulle man undervise i antikken idealer måtte imidlertid universitet ha tilgang til noe av antikkens kunst. Originale marmorstatuer fra Grekenland var selvsagt det flotteste. Men det var alt for dyrt. Mynter derimot, er små kunststykker det også, og atskillig mer håndterbart og rimelig. Det fikk duge.
Myntkabinettet 200 år – etablert i universitetet i 1817
I 1816 bevilget derfor Stortinget penger til å kjøpe dubletter fra Den Kongelige Mönt- og Medaillesamling i København. Og slik gikk det til at vi fikk et Myntkabinett, som del av Universitetet i 1817.
Myntsamlingen var som du nok forstår ansett mer som en kunstsamling enn en numismatisk samling. Og faktisk var Myntkabinettet således Norges første kunstmuseum. Når vi i dag ser både et nytt Nasjonalmuseum for kunst stige frem på Vestbanetomten og et nytt Munchmuseum i Bispevika i Oslo, så syns vi samtidig det er verdt å vie litt oppmerksomhet til landets numismatiske samling. Og vi må medgi at det er litt vemodig å se at landets første kunstmuseum har blitt avspist med noen skarve kvadratmeter på Tullinløkka i Oslo. Men vi kan i hvert fall smile og undres når vi tenker tilbake på hva Stortinget synes var den aller viktigste kunstprioriteringen i kjølvannet av 1814: Å sikre landet en samling med antikke og romerske mynter!
