8. mai er det 75 år siden frigjøringen etter 2. verdenskrig. Et jubileum som skulle feires stort med markeringer og arrangement over hele verden. Slik ble det ikke. Koronavirus-pandemien har satt en stopper for alle større folkesamlinger. Paradoksalt i disse jubileumsdager for frigjøringen, har vi ikke siden krigens dager sett større inngripen i folks liv og frihet. Men til tross for magre jubileumsarrangement, så finnes gode jubileumsmarkører. Mynter og medaljer er fortsatt de mest varige jubileumsmarkører samfunnet har, i sitt bestandige metall. Slik har det vært i 2500 år.
I en tid der det blir færre og færre tidsvitner fra 2. verdenskrig er det desto viktigere å hedre minnet om de som ofret alt for vår frihet. Frihet og demokratiet skal vi aldri ta for gitt, og som vår venn motstandshelten Gunnar Sønsteby så ofte sa: Vi må aldri glemme! Krigens historie og betydning vil alltid være viktig for generasjonene som kommer. Mange av de som opplevde og husker krigen er i dag borte, og det er vårt ansvar å hegne om deres dyrekjøpte erfaring. Frihet er ingen selvfølge.
Hva gjør man så når markeringer ikke kan gjennomføres som planlagt, når flaggene vil vaie ensomme i vinden og når kransene blir nedlagt uten et publikum? De aller fleste jubileer markeres med offentlige og private arrangement i våre dager. Hva nå, når det ikke lar seg gjennomføre? Denne våren forbigås viktige, historiske milepæler nærmest i stillhet fordi man ikke har mulighet til å møtes fysisk. En digital markering av frigjøringsjubileet er ikke det samme. Folkefesten fra 8. mai 1945 kan uansett ikke gjenskapes, men vi kunne aldri forestille oss at vi ikke skulle kunne samles for å minne og feire. Vi kunne aldri forestille oss at feiringen av 75 år med frihet skulle skje uten et publikum.
Denne våren har hele Norge måttet endre seg. Vi har sett en enorm omstillingsvilje og ikke minst tillit til myndighetenes råd og retningslinjer. Vi har endret våre vaner og måter å tenke på. For oss i Samlerhuset har vi fått bekreftet det vi allerede trodde vi visste. Interessen for mynt som samleobjekter og for det nære og kjære med mynt som hobby lever i beste velgående.
Og der arrangementer kommer og går, både i krisetid og til vanlig, er det én ting som for alltid vil bestå: Mynter. Mynter er håndfaste minner og historiske markører i varig metall som hedrer viktige personer, hendelser og jubileer. I over 2 500 år har mynter ikke bare fungert som betalingsmidler, men også som viktige tidsvitner.
Mynter er viktige tidsvitner fra historien, og minnemynter er en av få virkemidler en stat har til å markere jubileer, historiske personer og hendelser, eller viktige hendelser i samtiden. Andre måter staten kan gi sin offentlige annerkjennelse på er ved en statlig begravelse, en statue eller et monument, eller et jubileumsarrangement. Den siste tiden har man valgt å gå mer og mer bort fra de håndfaste minnene til fordel for ulike arrangement. Nå som det meste mer eller mindre er stengt og verden er i unntakstilstand, ser vi virkelig styrken og verdensarven i pregninger i metall som jubileumsmarkører. Mynter og medaler er minner som aldri vil bli borte.
Minnemedaljene- og myntene fra viktige hendelser som Frigjøringens 75-årsjubileum vil bli stående som verdige minner og tidsvitner. Markeringer og arrangement over hele verden er endret, utsatt og avlyst. Dager som 8.mai og 17. mai kan ikke markeres som vanlig, men mynter og samleobjekter lever i sin beste prakt. Denne våren ble helt spesiell. Myntene vil igjen bli stående igjen som visittkort fra samtiden.
