Josef Stalin var en brutal skikkelse i verdenshistorien. Hans planer for å modernisere og fornye Sovjetunionen krevde mange menneskeliv. Dette gjaldt også hans myntreformer.
Gjennom utålmodighet, paranoia og total mangel på respekt for menneskeliv, tok Stalin liv av minst 6 millioner mennesker direkte. Dette er da i tillegg til de som døde i arbeidsleir eller som sultet i hjel i hans brutale antiukrainske politikk. Sånn sett var myntmordene hans en liten del av hans virke. Samtidig var det en god beskrivelse om ham som person.
Stalin og hans «reformer»
Josef Stalin tok over en nylig kommunistisk stat. Lenin hadde som ambisjon å tillate privat virksomhet og markedsøkonomi fram til staten var økonomisk sterk nok. Dette hadde ikke stålmannen fra Georgia tid til. I stedet innførte han en femårsplan for å få jordbrukslandet Russland over til industrilandet Sovjetunionen.
Dette måtte gå dårlig. Overgangen gikk tregt, og ettersom jordbruket i utgangspunktet ikke var modernisert, var det få tegn til bedring. Stalin innførte massekollektivisering av jordbruket og straffet brutalt vellykkede bønder. Dette førte til enorme sultkatastrofer.
Bedre gikk det med industrien. Enorme summer ble brukt for å skape fabrikker og modernisere byene. Med jordbruket i en vanskelig situasjon var det mange som flyttet til byene. Imidlertid ble tvangsarbeid og svært høye krav til arbeid.
Sølv ble mangelvare
Men hva har dette med sølvmynter å gjøre? Vel, mye av dette skjedde rundt 1930. Da hadde også børskrakket på Wall Street skjedd året før. Stalin brukte dette som et argument for at hans kommunistiske planøkonomi var bedre enn markedsøkonomien. Skjønt, plan var neppe riktig beskrivelse av den sammenraskede økonomien. Samtidig var neppe improvisér-og-ta-det-på-sparket-økonomien spesielt salgbart.
Samtidig var industrialiseringen kostbar. Maskiner og fabrikker ble kjøpt fra utlandet, og dette kostet. Man måtte spare, og et av stedene Stalin sparte på, var sølvmynter. Sølv var dyrt, og måtte importeres. Det var nok av kobber og nikkel, og i stedet ble mynter preget av dette. Rubelen hadde gått over fra å ha sin verdi i sølv til å ha blitt såkalte fiatmynter.
For de som har lest vår artikkel om Greshams lov, er det enkelt å forstå hva som skjedde. Folk ville beholde sølvmyntene sine, og de gikk ut av sirkulasjon og inn i kistebunnen. Ingen ville gi fra seg sølvmynter i bytte for de billige myntene.
Ingen nåde
Problemet var at Stalin var ikke bare bekymret for utgiftene for å prege mynter. Han var også opptatt av å få tilbake sølvet i de gamle myntene. Sølvet skulle brukes på den stadig mindre ærerike revolusjonen. Bankfunksjonærer fikk i oppdrag å hente inn sølvmynter fra vanlige folk.
Stalin var lite imponert over bankfunksjonærene. Han benyttet seg først av agenter som presset dem til å gjøre mer. Selv dette ga få resultater. Sølvet uteble imidlertid fortsatt.
Det neste trekket til Stalin var typisk hans politikk. Han anså at problemet lå både i funksjonærene og i Finansdepartementets byråkrater. Han anbefalte å skyte to-tre dusin (!) byråkrater og mange dusin funksjonærer. Hemmelig politi hadde som oppdrag å ta i besittelse sølvmynter. Det å gjemme på sølvmynter kunne medføre dødsstraff selv for vanlige folk.
Den grusomme politikken ga resultater, og det er få sølvmynter igjen fra Sovjetunionen. De preget aldri sølvmynter igjen, sannsynligvis til stor lettelse for folket.
