Julius Cæsar ble drept i mars 44 f.Kr., men var denne mynten utslagsgivende? Og forandret den ikke bare historien, men mynthistorien, for all framtid?
Først litt kontekst. Romerriket var ikke et «rike» hele tiden. Faktisk var det en republikk med maktfordeling. I teorien hørtes dette bra ut. I realiteten var Senatet kontrollert av mektige familier med gammel rikdom. Folket var rasende, og trengte en som snakket for dem. Julius Cæsar var fra en av de eldste og rikeste familiene, men han snakket til og for folket. Dette gjorde at han fikk mange fiender. Til slutt brukte han hæren til å innføre et militærkupp.
Folkets leder
Nå var det ikke slik at hans motspillere hadde rent mel i posen. Republikken, korrupt som den var, hadde nær utspilt sin rolle. Mektige generaler var opptatt av å vinne og å plyndre Romas fiender for å holde folket fornøyd. Pompeius var en av disse. Han var opprinnelig en alliert av Cæsar, men så byttet han side. Hadde ikke Julius lyktes, hadde sannsynligvis Pompeius gjort akkurat det samme.
Imidlertid lyktes vår mann på alle fronter. Pompeius ble jaget til Egypt, der han ble drept av faraoens menn. Mange fiender som sto opp mot ham, tapte. Samtidig ble Cæsars popularitet stadig større blant folket. Han ga dem rettigheter, jobber og brød. Det var ingen tvil om hvem folket støttet. Roma og omegn så til ham. Da fikk det heller være at han brøt med nesten alle av Romerrikets republikanske lover og prinsipper. Det er nobelt å dø for prinsipper, men ikke av sult på grunn av likegyldighet og statlig vanskjøtsel.
Cæsar på mynt
Cæsar sikret seg lovlig beskyttelse også. Han fikk Senatet til først å utnevne ham til diktator. Det i seg selv var ikke helt uvanlig, det hadde skjedd et par ganger tidligere. Det var en mulighet for å håndtere kriser, og varte bare i kort tid, som oftest et halvt år. Cæsar erklærte seg i februar dictator perpetuo, «evig diktator». Han tok også på seg rollen som pontifex maximus i evighet. Dermed hadde han både politisk og religiøs makt så lenge han levde.
Og så kommer vi til mynten igjen. For i samme måned ga han ut en mynt som erklærte begge disse tingene. I omskriften står det «CAESAR DICT PERPETVO». Ingen tvil her, altså. Men selv om dette i seg selv var en fornærmelse mot alle konservative senatorer, var det neste verre. Det var en uskreven regel om mynter: Døde mennesker eller guder kunne ha ansiktet sitt på myntene.
Og ikke bare hadde han ansiktet sitt på mynt, han hadde på seg en seierskrans på den ene versjonen. På den andre hadde han også sjalet som pontifex maxiumus hadde. Mynten symboliserte alt hans fiender hatet med ham. Men klart verst var altså hans portrett. Han hadde ødelagt – og kanskje også reddet – mynten som symbol.
Magien som forsvant
Men hvorfor var dette så viktig? Vel, som sagt var det ikke slik at levende mennesker var på mynter. Ikke engang Aleksander den store var på mynt, og han ble tilbedt som en gud. Han hadde offisielt Herakles/Hercules på myntene sine. Offisielt, fordi Herakles liknet veldig på Aleksander. Men altså, det å ha seg selv på mynt, det var ikke anstendig. Det foregikk, men stort sett på små kongerikers mynter.
I det minste fram til Cæsar. For etter at hans fiender mente at mynten var dråpen som fikk begeret til å flyter over og drepte ham, dukket portretter opp overalt. Brutus, som selv ble rasende, fikk sitt ansikt på myntene. Sønnen til Pompeius, Sextus Pompeius var med. Marcus Antonius, Cæsars general og nærmeste, og Octavian, Cæsars adoptivsønn, hadde myntene sine på.
Mynter mistet sitt religiøse element. De hadde lenge vært indirekte propaganda, nå ble de langt mer direkte. Keisere, konger, prinser, hertuger og alle andre fikk ansiktet sitt på mynt. Og det medførte at mynter spilte en stadig viktigere rolle som historiske kilder.
Litt av en oppgave for en mynt som ble preget i all hast for å finansiere en kort kampanje mot perserne.
